Arbeidsbuksa på

Denne uka har jeg nærmest bodd i arbeidsbuksa. Vårarbeid, gravemaskin, jord og hønsemøkk. Til å være en friuke, ble utrolig mye gjort!

Kaste seg rundt

Hele vinteren har jeg jobbet hardt for å holde denne uka så fri for avtaler som overhodet mulig. Jeg trenger noen sånne uker innimellom. Helt enkelt for å klare å holde hodet over vannet alle de andre ukene.

Nå ble jo ikke denne uka fullt så rolig som jeg hadde sett for meg, med tur i skauen og en bok i solveggen, men det er forskjell på det å ha mye å gjøre og stress. Det er forskjell på å bo i arbeidsbuksa her hjemme og det å konstant å følge med på klokka fordi man skulle ha vært enten her eller der og helst samtidig.

Ikke minst gjør litt rom i kalenderen det mulig å kunne kaste seg rundt på øyeblikket når mulighetene byr seg.

Der var det jo også at uka begynte: Med å kaste seg rundt. Et par dagers forvarsel fikk jeg riktignok, men det ble litt bråbestemt at den gamle uteplassen her skulle rives på mandag

Prosjekt Uteplassen skrev jeg om allerede på mandag.
Du kan lese innlegget HER

Arbeidsbuksa på igjen

Tirsdag var det opp og på’n igjen. Det var veldig rart å titte ut av vinduet om morra’n, da jeg stod og smurte frokost. Vi så det jo ikke så godt da vi gikk inn kvelden i forveien, men det var veldig nakent og bart der i dagslys.

Da ungene hadde dratt på skolen, tok jeg en treningsøkt før jeg tok arbeidsbuksa på. Igjen. Det har jo vært så fint vær denne uka, og med ingen andre planer i kalenderen har jeg kunnet få unna en hel del.

På tirsdag fikk jeg omsider ryddet opp litt i frukthagen etter å ha beskåret pæretreet for et par uker siden. Jeg rakk ikke å rydde med det samme, og siden har tiden gått til andre ting. I mellomtiden har skuddene jeg skar av bare blitt liggende. Da de omsider var plukket opp, fikk jeg tatt det siste epletreet også. Dermed kunne jeg krysse av «beskjæring av pære- og epletrær» på gjøremålslista for mars. Utrolig deilig!

Arbeidsbuksa av – hosebånd på

Onsdag var det et sånt vær at absolutt ingenting fristet å gå i gang med utendørs. Det var grått og vått og trist. Kroppen kunne dessuten trenge litt hvile, kjente jeg, så jeg bestemte meg for å la arbeidsbuksa henge på knaggen i gangen og heller gjøre nytte for meg inne.

Og så var det jo disse hosebåndene, da …

Veslekæll står til konfirmasjon i juni, og bunaden han skal konfirmeres i er jo det rene familieprosjekt. Mor tar selvsagt sin del, og knyter hosebånd. Det har jeg aldri før gjort, men etter å ha brukt hele onsdagen på å få inn en stødig teknikk, begynner det å likne noe altså.

Konfirmanten selv var kanskje ikke overvettes imponert over mors tempo på arbeidet, men jeg er ikke det minste bekymret for ikke å komme i mål tidsnok.

Den deilige lukta av jord

Å knyte hosebånd er koselig nok arbeide det, men det er ting jeg liker bedre.

Jeg trives nemlig aller best med arbeidsbukser på, og med sånt arbeide som jeg blir møkkete på henda av. Torsdagens økt i drivhuset passet meg derfor aldeles perfekt! Å ta bilder av selve arbeidet glemte jeg rent, for jeg var i så god flyt, men jeg har sådd. Masse!

Alt sånt som skulle sås nå og alt det som skulle vært sådd for lenge siden, men som bare har blitt utsatt og utsatt av ulike grunner. Nå står imidlertid minidrivhusene stilt opp på rekke, nederst på kjøkkenbordet her, og jeg venter i spenning på hva som skal spire først.

Fredag med futt

Fredagen har jeg jo allerede blogget ganske utførlig om. Det var en fredag med futt. Helgevask først, intervalløkt deretter og til sist det aller morsomste: En gravemaskin!

Sånn sett er jeg like enkel å glede som en hvilken som helst toåring.

Vi fikk en hel masse gjort ute allerede på fredag, og i går morges var det på med arbeidsbuksene igjen. Og gummistøvlene.

Vil du forresten lese mer om fredagen?
Fredag med futt finner du HER

Å legge dreneringsrør er ikke bare, bare, men nå er det i alle fall på plass under der den nye uteplassen skal bygges. Så kan vi fortsette med den. Siden får en annen, litt større gravemaskin, fullføre drenerings- og ryddejobben etter det vi gjorde i helga. Jeg tror det blir veldig bra til slutt!

Når ikke jeg stod som lodd på dreneringsrør eller med spaden i hånda, holdt jeg på i hønsehuset. Hønene har jo bodd i grisehuset i vinter, men nå er det på tide å la dem flytte hjem. Da må jeg først måke og gjøre det trivelig igjen.

Det var et stykke arbeid, men nå er det gjort. Enda er det ikke helt innflyttingsklart, men det er bare småtterier det står på. Uansett var det veldig deilig å få måkinga unna. Talle under skråtak er verdt et par treningsøkter i seg selv, kan jeg love.

Arbeidsbuksa av og helg

Omsider kom da kvelden i går også. Det var bare veslebror hjemme her, for de to eldste hadde tidligere på dagen dratt til Hokksund på speidertur. Vi så ferdig Løven, heksa og klesskapet som vi begynte på for et par uker siden. Jeg leste ut Legenden om Narnia litt tidligere denne uka, så jeg var glad for å reise tilbake igjen. Ja, også spiste vi selvsagt lørdagsgodt!

I dag har arbeidsbuksa for det aller meste hengt på knaggen i gangen. To dager som anleggsarbeider og måkemester har satt seg i alle ledd og lemmer. Jeg er stiv og støl, men det er sånn god-vondt som det alltid er etter en arbeidsøkt hvor en har fått unna mye.

Basen min var imidlertid en tur innom her for å se på veien videre hva uteplassen vår gjelder. Som prosjektleder for ting jeg ikke helt kan, er det gull verdt å ha flinke folk med på laget. Husbonden har mer enn nok med vaskerommet og jobben for tida.

Ja, også har vi hatt besøk av veslemor og familien hennes i dag. De kom på middag og mens vi voksne satt og pratet hadde veslebror sin livs ettermiddag med veslemor helt for seg selv. Storebrødrene kom nemlig ikke hjem fra speiderturen litt senere i dag. Dermed unngikk vi krangling om hvem som egentlig fikk lekt mest med favoritt-tremenningen.

Og nå er det kveld. Igjen. Jeg sjangler litt mellom å ville se en film eller å la meg hensynke i 1001 natt, som ble Narnias arvtaker. Det blir nok en kombinasjonsløsning, tenker jeg, med film i sofaen og bok på sengekanten. I morra er det på’n igjen, og da er det ikke lenger noen kjære mor. Kalenderen er så smekkfull som den kan få blitt. Gi meg styrke!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg