Festlighetene har stått i kø

Det er søndag og på tide med en ukesrevy. Denne uka har festlighetene stått i kø, men innimellom har det vært både begravelse, franske verb og en tam høne.

Mandag igjen

Rekk opp hånda alle som er slitne i dag? Sukk og stønn. Men, la oss ikke ta festlighetene på forskudd. Når vi hver søndag oppsummerer uka som har gått i bilder her på Fjellborg, så starter vi jo alltid med mandag. Så, vi får vel gjøre det ordentlig denne uka også?

Denne uka startet med at vi hadde maleren på besøk. Han arbeidet på det som etter hvert begynner å likne et bad. Samtidig stod jeg på kjøkkenet og strøk bunadskjorter til jeg så mannen med ljåen. I alle fall føltes det slik.

Men, det ble lunsjtid den formiddagen også. Det er alltid så hyggelig når vi har håndverkere her, for da har jeg noen å spise lunsj sammen med.

Vi totalrenoverer huset, og bygger om fra generasjonsbolig til enebolig.
Les mer om prosessen HER

Resten av dagen gikk med til 17.mai-forberedelser og andre huslige sysler. Omsider kom kvelden smygende den mandagen også. Da jeg var på vei ut i hengekøya for å legge meg for kvelden, ble jeg stående og beundre himmelen en liten stund. Fullmånen er alltid vakker, men i lyse sommernetter er det noe med stemningen som gjør den litt ekstra vakker, syns jeg.

Mandag var også dagen hvor sommerrutinene virkelig falt på plass.
Les mer HER

Je m’appelle, tu appelle

Til tross for at det har vært en uke hvor festlighetene har stått i kø, så har det også vært en uke full av hverdager. De tar liksom aldri slutt. Det gjør ikke franske verb heller. Spør bare veslekæll. Han skal snart ha helårsprøve i fransk, og da er det godt å ha en mamma med fem års franskundervisning på vitnemålet.

Jo eldre jeg har blitt, jo mindre har jeg funnet av det som jeg lærte på skolen som unyttig. Nå har til og med fransktimene vist seg som en god investering. Ikke minst det faktum at jeg tok vare på regelbøkene! Det er forbausende hvor mye jeg husker, og det er veslekæll glad for. Da kan jeg hjelpe ham med setninger som:

J’a un canard. Le canard s’appelle Arne.

Det er bare det at vi har ikke lenger en and som heter Arne.

Nattlig besøk

For det første så viste Arne seg faktisk å være Anne. Det skulle jeg ha fortalt for lenge siden, men så har det skjedd så mye annet på Fjellborg at det har jeg ikke rukket å finne spalteplass til. I alle fall fant vi plutselig andeegg her for noen uker siden, og dét var nok mer enn Arne kunne prestere.

Falt du av litt nå? Anne og Arne er (var) endene her på Fjellborg.
Les mer HER og HER

Men så … går jeg og legger meg onsdag kveld. Det er stille og vakkert i skauen. De siste fuglene sier god natt og jeg tenker for meg selv der jeg ligger i hengekøya, at «du verden så lyst og fint det er på denne tiden av året». Så sovner jeg.

Og våkner en time senere opp av en lyd som får meg til å tørne ut av hengekøya i en faderlig fart. Jeg forstår hva som venter meg allerede før jeg runder hjørnet av hønsehuset. Det gjør imidlertid ikke synet noe bedre. For der, på låvebrua, står grevlingen. Med halsen til Arne i et godt grep mellom tenna.

En liten evighet bare står grevlingen og jeg og ser hverandre olmt inn i øynene. «Ditt nek», presser jeg fram mellom sammenbitte tenner. Da slipper den Arne og stiller seg på kanten av låvebrua. Vurderer om den skal hoppe ned. Kaster et blikk på meg som om det var jeg som var den store forbryteren. Avbryte et herremåltid slik? «Ha deg vekk, ditt beist», kjefter jeg.

Jeg får ikke gjort stort mer den natta. Jeg lukker de fire hønene som er ute inn, henter en arbeidslampe og radioen fra kjøkkenet og setter den på ute.

Ungene tok det heldigvis pent da jeg torsdag morgen måtte fortelle dem om nattens begivenheter. Ut på ettermiddagen holdt de begravelse for Arne, og det var både Fader vår og Måne og sol. «Nå er Anne og Arne sammen i andehimmelen» og selva anda under en bøk bak traktoren.

(Og lurer du på hvorfor hønene går ute? Det kan vi snakke mer om en annen dag.)

Mens vi venter på festlighetene

Men, la oss stanse litt opp ved torsdagen. Ikke bare begravde vi Arne (eller Anne, da). Jeg fikk også gjort rent for helga.

Det var mye jeg heller ville enn å finne fram vaskebøtta, men med nasjonaldagen i vente, syntes jeg liksom at huset burde klargjøres litt for festlighetene også. Om ikke annet, så for bunadenes skyld. Tross alt er huset et pågående renoveringsprosjekt, så vi kan jo i det minste prøve å få skikk på sakene når vi skal lufte finstasen. Ikke feie den rundt i byggestøv og høvelspon, liksom.

Også er det jo klart at jeg måtte finne fram flagg og fløyte til livets siste barnehagetog på fredag. Snufs.

Da kvelden kom, og husbonden og jeg satt og latet som at vi fulgte med på Eurovision, hørte vi plutselig en rar lyd på kjøkkenet. «Er det ikke fred å få i fem minutter før leggetid, da?» undret jeg, og reiste meg for å se etter hva det var.

«Kan jeg få komme inn?» Nei. Men, i mitt stille sinn takket jeg Vår Herre for at det i det minste ikke var Kosehøna som gikk natta før. Det hadde nok lagt en stor demper på festlighetene som var i vente.

Festlighetene står i kø

Ja, for så kom altså fredagen og livets siste 16.mai-tog i barnehagen. For veslebror – og for oss. En epoke i livet nærmer seg over.

Men, det forsøkte jeg ikke dvele for mye ved der og da, da veslebror kom forbi sammen med avdelingen sin. Han var så stolt der han gikk, med dusken til avdelingsfana i den ene hånden og flagget i den andre. «Det går et festtog gjennom landet!» Det er gutt som har øvd på 17.mai-sanger, skal jeg si deg!

Og apropos barnehagen, så kom følgende melding ut i midten av uka:

Den morgenen sendte jeg ungen avgårde i … shorts. Det glipper litt på oppløssiden her, det gjør det.

For øvrig var 16.mai dagen da vi fikk båten på elva. Tre ganger tre hurra for det!

Tenk at nå er dagen her

Dagen i går trenger kanskje ingen øvrig presentasjon? Ikke at Rasmus brydde seg så veldig om festlighetene, akkurat. Han ville ikke stå opp da klokka ringte. Enda det var 17.mai og allting!

Vi gikk i barnetoget i byen. Veslekæll for første gang sammen med ungdomsskolen, veslebonden, veslebror og jeg sammen med barneskolen i bygda. «Det er fint å øve til neste år når jeg går på skolen, mamma!» forklarte veslebror, som aldri aldri har gått i barnetoget. Han er minstemann på slep.

Veslebror har forresten fått tilnavnet Filibom-bom-bom i helga. En av pappaene i bygda her spiller stortromme i korpset vårt, og den tromma er så fin, syns veslebror. «Kanskje jeg kan arve den når jeg blir stor?» lurte han i går. Si at du er tredjemann i søskenflokken uten å si det.

Etter å ha vært i byen var vi på skolen. Der var det vår tur til å arrangere festlighetene. Det er det nemlig alltid foreldrene til femteklassingene i bygda som gjør, og i år er jo veslebonden nettopp det. Det gikk for seg med bygdetog, pølser, fotballkamp og tautrekking. Alt i sin vanlige ordning.

Veslekæll var for første gang ikke sammen med oss på 17.mai. Han var i stedet sammen med vennene fra klassen. Jeg tror imidlertid det var et gjensidig savn for alle brødrene at de ikke hadde sett mer til hverandre i løpet av dagen, for de var svært så opptatt av hvordan de andre hadde hatt det da kvelden kom. Ikke minst å sammenlikne russekort!

Festlighetene er over

Det ble fôringstid for grisen. Innen den tid var det i grunnen ingen tvil om at festlighetene var over. Et bilde sier mer enn tusen ord? Med bukseselene på snei og langt færre knapper i vesten enn da dagen startet.

Veslebror hadde hørt storebrødrene prate om Eurovision, så han fikk lov til å se den første sangen før han måtte legge seg. Én ble plutselig til seks fordi ingen orket å reise seg fra sofaen og hjelpe gutten i seng, men da han omsider var lagt, fulgte vi andre på i tur og orden. Før tiende sang var sunget, var det bare husbonden igjen som enda var våken.

På vei til sengs så jeg til hønene og at de var trygge for grevlingen. Brahmaene lukket jeg inn, men Kosehøna var søkk vekk. Men, da gjaldt det som så ofte ellers å heve blikket. Ja, for der, halvveis i toppen av ei furu, satt frøken Kosehøne og hadde vaglet seg til for natten.

I dag sov vi til vi våknet, alle sammen. Trøtte etter helgens festligheter og uka i forkant. Vi har vært en tur på elva, men om det skal jeg fortelle siden. Nå er det sofatjeneste som venter, mens jeg skal lade foran neste ukes oppgaver. Da er det tilbake til vårarbeidet, og særlig kjøkkenhagen og drivhuset står for tur.

Du er hjertelig velkommen til å henge med på det som skjer, da også!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg