Enden på visa

«Allting har en ende, men pølsa den har to.» Vel, det viser seg at det er flere ting, faktisk. For det som vi trodde var enden på visa, viste seg å være feil!

Til døden skiller dere ad

For en tid tilbake kunne jeg jo melde om endenes endelikt her på bloggen. Jeg fortalte om Arnes desperate forsøk på å hente hjelp til sin kjære Anne i det hun hadde fått et illebefinnende og var ved å kveles.

Anne stod ikke til å redde, og umiddelbart etter stakk Arne til skogs. Vi lette og vi lette, men ingen and var å finne. De to endens grenseløse kjærlighet og avhengighet til hverandre, overbeviste oss om at Arne hadde dratt av gårde for å dø av sorg.

Vil du ha et gjensyn med hele historien?
Du finner den HER

Vel, det viste seg ikke å være enden på visa for Arne riktig enda! Nå skal du få høre:

Ikke enden på visa likevel

Anne and døde lørdag formiddag. Arne forsvant, og utover søndagen oppgav vi å finne ham. Men så, skjønner du, så kom vi ut onsdag morgen, og plutselig bare var han der igjen! Som om ingenting var hent og at alt var ved sitt vante.

Verken husbonden eller jeg skjønte det grann da vi oppdaget ham. Vi var nemlig helt sikre på aldri å få se den anda igjen, men Arne hadde tydeligvis bestemt seg: Det var ikke enden på visa for ham selv om det var det for hans kjære Anne!

Å si at vi ble glade skulle være unødvendig. Faktisk var det vill jubel her, for hele familien hadde sørget noen dager over tapet av de to endene våre. Arne var noe magrere da han kom tilbake, og langt mer mottakelig for våre tilnærmelser. Utover det ser det jammen ut til at han har tatt tapet av Anne med fatning.

Arne har forresten måttet klare seg uten Anne før også, han. Da håpet han på å bli pappa!
Les mer HER

Slå knute på’n

Hva som har gått gjennom hodet på den anda i de døgnene den var vekk, vet vel bare Arne selv. På ett eller annet tidspunkt må ha i alle fall ha funnet ut at livet kunne gå videre likevel. Min gjetning er at det var sulten som brakte ham hjem igjen. Det er i alle fall ikke mye å finne for en tam and ute i skauen på denne tiden av året.

Enda har det altså ikke blitt enden på visa for Arne, men etter at han har kommet hjem igjen har jeg likevel fått lyst til å slå knute på halsen på’n mer enn én gang. Ja, for makan til leven som det har blitt på den anda etter at den kom tilbake igjen, har vi aldri før hørt!

Det var slik vi forstod at det var Arne som var den overlevende også, for hver gang hanen gav seg til å gale, så begynte det andenebbet å svare. Det har han aldri gjort før, i alle fall ikke i den grad han gjør det nå. Også må han liksom vinne diskusjonen hver gang også, for for hver gang hanen galer, så snadrer Arne på tregangen!

Det kan jo tenkes at han mener han har forrang på nye damer som måtte komme til gards etter som at han er enkemann og nysingel og dermed må vise seg litt. Eller også kan det hende at han er litt artsforvirret, for nå som Anne er vekk har han slått sine pjalter sammen med de tre Brahma-hønene våre. Så går de der og vagger og hakker, de tre hønene og Arne.

Ja, så sånn er det med den saken. Det var ikke enden på visa likevel, altså. Vi ønsker Arne velkommen hjem igjen (samtidig som vi ber ham bruke innestemme selv om han er ute). Mon tro om vi klarer å skaffe ham ei dame i løpet av sommeren?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg