Liljekonvall og litt å leve på

I går var vi på elva for første gang i år. Vi plukket liljekonvall og samlet opplevelser å leve på gjennom en ny, travel våruke.

Dagen derpå

I går var det virkelig dagen derpå her på Fjellborg. Å feire 17.mai er så visst ikke for pingler! Om vi hadde hatt planer, så ble de raskt lagt til side etter frokost. «I dag trenger vi å slappe av», samtykket alle fem.

Lurer du på hvordan vi feiret 17.mai?
Få et referat i DETTE innlegget

Hva er å slappe av? Er det å sove hele dagen? Ligge på sofaen og zappe på TV og scrolle på telefonen? Tja. Det kommer vel an på hvorfor man slapper av. Vi bestemte oss i alle fall for å ta en tur på elva. Fredag kveld fikk vi jo Tunejolla vår på vannet, og der var den jo ikke ment å ligge uten å bli brukt!

Det er imidlertid så lav vannstand i vår del av Glomma nå, at ungene og jeg ikke kunne hoppe ombord på samme sted som husbonden. Da hadde vi blitt liggende lerefast innerst i evja, der Tunejolla ligger. Vi gikk derfor ned til badeplassen vår og ventet på skyss derfra.

Mens vi ventet hoppet veslebonden og veslebror fra sten til sten. «Dette er øya mi!» «Dette er min!»

Noe å leve på

Omsider hadde husbonden fått smøget båten ut av evja og fikk familien ombord. Det blåste friskt i går, men det var likevel fint ute på elva. Jeg satt bare og nøt synet av alle de kjente, kjære landemerkene oppetter elva.

Den gamle lensa, den vakre gården jeg hadde ønsket meg om det ikke var for Fjellborg, den skjulte hytta, stabburet på påler. Jeg trakk pusten dypt. Det er turer som denne som gir meg noe å leve på. Gode minner og pusterom å hente fram når hverdagen blir for travel her hjemme.

Rekreasjon. Det er akkurat hva elva er for oss. Sommer som vinter. Nå, i sommerhalvåret har vi båten ute. Vi kjører kveldsturer, søndagsturer og badeturer. Om vinteren står vi på skøyter og koser oss med det. Hvem trenger vel å reise langt av sted når det er dette vi har utenfor døra?

At det er pent på ælva har vi konstatert før også.
Se bare HER

På jakt etter liljekonvall

Vi kjørte en tur til Furuholmen. Der tok vi søndagskaffen med is og kake attåt. Akkurat som da jeg var barn, og vi hadde tresnekke på elva.

På hjemveien la vi til ved en holme. Der vokser det alltid så mye liljekonvall på denne tiden av året, og det var klart vi måtte plukke!

Tett i tett står liljekonvallene, og det dufter aldeles nydelig. Jeg har plukket mange buketter med liljekonvall utpå denne holmen, og den hører liksom til i barndomsminnene.

Mine barn syns også det var spennende å gå i land der. Enda så liten holmen er, så var det mye spennende å utforske. Et gammel revehi, blant annet.

Det var ingen tegn til at hiet var bebodd for øyeblikket, men vi fant utganger og innganger spredd over hele holmen. Jeg kom rent ut av tellinga til slutt.

Stunder å leve på

Ute på en slik holme er tanken på klesvask, foreldremøter, lange arbeidsdager og en full kalender fjern. Det er stille. Uberørt. Innimellom måtte jeg rette ryggen for liljekonvallplukkingen og bare se rundt meg. Spikre stunden til minnet, så jeg kan hente den fram og leve på den til vinteren. Når det er kaldt. Grått. Bløtt.

Mens jeg stod slik og tok øyeblikket innover meg, ropte plutselig veslekæll. «Se her! Et rede!»

Og så sannelig, der var et fraflyttet rede. Mens vi stod og så på det, kom to canadagjess og fløy inn for landing på elva. De lagde et voldsomt spetakkel. Og det var kanskje ikke så rart, for det var nok ikke deres rede vi først kom over!

De var nok ganske sikkert heller foreldrene til de eggene jeg fant på vei tilbake til båten! Sju egg i et rede. Altså; hva gir du meg for en opplevelse, da? Det er stunder og opplevelser å leve på, det. Når vi får komme så tett på naturen at vi nesten kan kjenne pulsen på jorda. I slike øyeblikk er all verdens ondskap og urettferdighet langt, langt vekk. I slike øyeblikk slapper vi av. Jordes.

Klar for hverdagen

De to canadagjessene likte nok ikke at vi var på besøk. Derfor drøyde vi ikke lenge til før vi kom oss ombord i jolla og satte kursen videre hjemover igjen. På veien traff vi en nabo som også var ute på båttur, og slo av en prat med ham. Sånt no’ gjør livet på landet så likandes.

Snart var vi tilbake ved badeplassen igjen. Vi hoppet i land og tok veien gjennom enga hjem.

Så skjedde det noe den dagen også. Ikke rare greiene. Ikke den store uflukten. Like fullt en opplevelse. Noen minner rikere i minnebanken, hvor vi kan hente dem ut igjen når hverdagen tar oss.

Hverdagen har tatt folk til alle tider. Også i 1954.
Se bare HER

I dag har vi vært i gang for fullt igjen her på Fjellborg. Husbonden har vært på jobb, de to eldste på skolen og veslebror i barnehagen. Jeg har hatt fullt opp i drivhuset og i kjøkkenhagen i dag, og var møkkete som en bløt metemark da jeg kom inn etter dagens økt. Det var godt å kunne kjenne på å bruke kroppen igjen i dag. Og, ekstra godt var det fordi gårsdagens pusterom var så godt at det rakk til i dag også.

I morra er det på’n igjen der ute i kjøkkenhagen, men for nå er det kveld. En deilig forsommerkveld med varme i vinden og noen siste varme solstråler. Jeg tror jammen kveldskaffen skal få bli med ut i kveld. Og du? Velkommen innom Hverdagen på Fjellborg igjen i morra. Da er vi ferdig med kaffepausa og går for litt sjølbergingsprat igjen!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg