Endenes endelikt

Denne helgen ble det, svært uventet, endenes endelikt her på Fjellborg. Det hele skjedde brått og uventet, og det er stor sorg.

Et år med ender

I vinterferien hadde vi vært andeeiere i ganske nøyaktig et år. Været var omtrent som det har vært det i dag; grått og trist og tåkete og kjedelig. Jeg var nyoperert og i temmelig laber form etter å ha fjernet galleblæra, men var likevel med familien da vi hentet to ender som skulle få bo her på Fjellborg.

Vi har fått ender!
Få et gjensyn HER

Ungene døpte dem raskt for Anne og Arne, og til tross for særdeles lite erfaring med ender fra før, så ble de raskt en høyt verdsatt del av bruket her. Som et gammelt ektepar har de vagget rundt på tunet her et helt år. Alltid så nært til hverandre at man skulle tro de hang sammen ved magnetisk kraft, men så har det nok heller vært en slags kjærlighet som har holdt dem så tett til hverandre.

Inntil i helgen. Da ble det, svært uventet, endenes endelikt her på Fjellborg. Jeg tror det ble med sjokk og vantro for Anne og Arnes del så vel som for oss. Både de og vi prøvde etter beste evne å forhindre det som skjedde, men naturen er vi ikke herre over. Det ser vi gang på gang.

Endenes endelikt

Husbonden satt på kontorbrakka her fredag formiddag da han plutselig hørte et svare leven på utsiden. Han åpnet døra og ble møtt av den ene anda som kom flaksende og baksende i full fart mot ham. «Også endene, som aldri lar oss komme i nærheten engang, enda så tamme de er», forklarte husbonden, «den hoppet rett opp i armene mine!»

Husbonden skjønte raskt at noe var på ferde, og fulgte etter anda, som så snart den hadde oppnådd kontakt, snudde og løp tilbake der den kom fra. Og der, utenfor hønsegarden der Anne og Arne pleier å holde seg, lå den andre anda slapt på bakken. «Jeg klarte ikke å se hvem av dem det var», fortalte husbonden, «men da jeg løftet den opp var den i live».

Derfra hadde husbonden løpt til trappa for å rope på meg som var inne, men på de få sekundene det tok meg å hoppe i støvlene og komme ut, døde anda. «Hva i alle dager har skjedd?» spurte jeg, og fikk historien så langt servert av husbonden. Skulle nå dette bli endenes endelikt?

Rørende omsorg

«Enten», sa husbonden, «så har den fått et illebefinnende eller ganske sikkert også blitt kvalt på et vis.» Anda bar ingen ytre preg av et angrep, og det gjorde heller ikke hønseflokkene rundt. Det hele må uansett ha skjedd temmelig fort og med en viss dramatikk. I alle fall finner vi ingen annen forklaring på at den andre anda satte alle krefter inn på å varsle oss på det som hendte.

Av sporene i snøen, så vi at den hadde løpt rett til husbonden som var på kontoret ute. Anda har med andre ord visst hvor det har vært mennesker. Og – det må ha kostet en hel del av den, for ved å bevege seg helt ned til kontorbrakka, på bortsiden av drivhuset vårt, så har den vært rimelig langt utenfor sitt opplagte territorium og komfortsone.

Endenes endelikt: Anda har hatt stor fart når hun har satt spor i snøen

Alt sammen for å varsle om at den andre var i fare. Det er noe veldig rørende ved det. Ikke minst et tegn på høy intelligens. Også kunne vi ikke hjelpe! Det er hjerteskjærende, om enn aldri så mye en del av pakka når man har dyr.

Stor sorg

Jeg ble med husbonden ut for å se. Liksom prøve å finne en forklaring utover den vi allerede hadde funnet. Den døde anda la vi fra oss på fjellet i mellomtiden, men hvor var den andre? I alle fall ikke der endene pleier å være.

Etter å ha lett en stund, fant vi den under kontorbrakka. Der satt den forskremt og snadret hjelpeløst. Å få tak i den der, ville ikke la seg gjøre uten å skremme den enda mer, så jeg bestemte meg for å la den roe seg litt før vi forsøkte å lokke den fram. Men, da jeg kom tilbake en times tid senere, var den vekk.

Sporene fulgte et stykke opp i skauen bak oss, men så var også de vekk. Skulle dette virkelig være begge endenes endelikt?

Vi lette resten av fredagen og lørdagen med, men den siste anda var ikke å finne. Min teori er at den har blitt så fra seg av sorg over den andres død, at den rett og slett bestemte seg for å dø, den også. Sørge seg i hjel, helt enkelt. Om noen kan gjøre det, så er det den, så tett i tett de to endene har levd. Når vi har latt oss underholde av endene, så har en stor del av det vært hvor knyttet til hverandre de har vært. Når den ene da, brått og uventet dør, så er det ikke til å undre seg over at den andre liksom gir opp.

Endenes endelikt?

Det var ikke helt slik vi så for oss endenes endelikt her på Fjellborg. Egentlig hadde vi vel ikke tenkt så langt, for til tross for nytteverdien av dem, så har vi ikke planlagt for ikke å ha dem, slik vi jo gjør med hønene med jevne mellomrom. Dette kom veldig brått på.

Anda ble lei seg, men det gjorde jammen vi også. Vi har hatt stor glede av endene her på Fjellborg, til tross for at de kom litt brått på oss i fjor. De har holdt brunsnilene unna, men også vært hyggelig å omgi seg med.

I sommer skrev jeg litt om erfaringen vår med ender.
Du finner innlegget HER

Så er jo det store spørsmålet nå da: Blir det ender på Fjellborg igjen, eller var dette endenes endelikt og enden på visa for godt? Svaret har jeg ikke riktig sikkert enda, men jeg har vært på Finn allerede. Vi holder muligheten åpen, tror jeg, men stresser det ikke. Først får våren komme, og så får vi se. Men, Anne og Arne, de glemmer vi nok ikke med det første, nei! De ble aldri en riktig del av sjølbergingshusholdet, men til glede har de vært, og det skal jammen heller ikke undervurderes!