Seibiff – en klassiker for hverdagen

Spiste de seibiff på Henriette Schønberg Erkens tid? Joda. Vi snakker en ekte klassiker for hverdagen, og jeg har prøvd Stor Kokeboks versjon.

Middagsrutiner

Jeg låter fælt om disse hverdagene våre for tida. Er det ikke ælva jeg priser i hvert åndedrag, så er det hverdagen, liksom. Men, den siste torsdagen i skoleferien er det kanskje ikke så rart? Vi vil oss ikke selv så vondt at vi gjeninnfører hele hverdagen på én gang, så vi tar det litt etter litt.

Det der med å ta hverdagen tilbake litt og litt har jeg skrevet om tidligere også.
Les mer HER

Det har denne uka først og fremst innebåret rengjøring. Rom for rom har jeg vasket sommerens kaos ut og vekk. Merkelig nok blir det en hel del ekstra kaos over alt når alle rutiner liksom flyter litt. Legg til litt oppussing på toppen der, så har du en perfekt storm.

Nå er det imidlertid rent her, der det foreløpig kan bli rent. Da jeg var ferdig med rengjøringen, var det bare å gyve løs på neste del av prosjekt Ta hverdagen tilbake: Middagen. Ja, for nå henger veggkalenderen vår oppe med middager sirlig utfylt for hele uka, hver uke ut august.

Feriekostholdet er en saga blott. Nå er det hverdagsmiddager som gjelder. Det er så mye lettere når dagene har en noenlunde forutsigbar rytme. Og nå som hverdagsmiddagene er tilbake på menyen, er også Stor Kokebok tilbake som min faste medhjelper i planleggingen. I dag var det seibiff jeg fikk hjelp med.

Seibiff som sender meg i skammekroken

Ja, eller; hjelp og hjelp. Nå har jeg jo lagd seibiff en rekke ganger tidligere også, men da det først stod på menyen i dag skulle jeg ha moro av å se hvorvidt det var noe som også stod på middagsbordet i 1932. Derfor slo jeg opp i Stor Kokebok.

Og skulle du sett, så spiste de seibiff for snart hundre år siden også. Ikke så overraskende, kanskje? Jeg bestemte meg for å følge Henriette Schønberg Erkens oppskrift. Det gjorde jeg nesten til punkt og prikke, men jeg droppet rensingen. Jeg hadde nemlig seifileter i blokk liggende i fryseren. De er jo, naturlig nok, ferdig renset.

Vår gode fru Schønberg Erken hadde vel antakelig sendt meg rett i skammekroken for å velge et så simpelt alternativ, men faktum er at det er et spørsmål om pris. Fisk koster jo det hvite ut av øyet og en halv lever i tillegg; jeg går for et alternativ lommeboka kan leve med når jeg skal ha middag til fem. Og, siden Henriette også var opptatt av at husmødre skulle være økonomiske, så er jeg nok likevel tilgitt.

Seibiff – en hverdagsklassiker

Én ting er uansett sikkert, og det er at seibiff er godt! Det er første gang jeg har laget det etter Stor Kokebok, men det var i sannhet ikke rare forskjellen fra oppskriften i Fra boller til burritos, som jeg ellers følger. På den annen side; hvor mange måter kan man egentlig lage seibiff på? Det er jo en skikkelig hverdagsklassiker!

En hverdagsklassiker som forsvant fra fatet, hver smitt og smule. Ikke så rart, kanskje? Ungene hadde vært ute absolutt hele dagen, alle tre, så de hadde virkelig fått skjerpet appetitten. Jeg hadde jo hengt med vaskebøtta hele dagen, og husbonden er alltid sulten. Så joda, seibiff står seg!

Kun tre kokte poteter, en minimal porsjon med gulrøtter og litt stekt løk var igjen. Det har jeg satt i kjøleskapet i påvente av lørdagsmiddagen. Da har jeg planlagt skinkestek med ovnsbakte grønnsaker til, og dermed har jeg også en fin anledning for å bruke opp rester.

Jeg var akkurat ferdig med å rydde vekk rester og å sette på oppvaskmaskinen da Barne-TV begynte. Sånn apropos hverdag og rutiner. Da skrus alle skjermer av, unntatt TV-skjermen, og så ser vi Barne-TV før det er badet og leggetid for yngstemann. Siden følger vi etter alle mann, i tur og orden – til riktig tid nå. Hverdag.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg