Muusi – vår nye pus

Midt i bøtteballetten og adventsstria, så må vi ta ei lita kaffepause og en presentasjon. Det er nemlig en jeg vil du skal møte: Muusi!

Den som hvisker

Jeg stod ved kjøkkenbenken og forberedte middagen da husbonden kom hjem fra jobb. Vanligvis får han unna noen jobbsamtaler på vei inn døra, men denne dagen kom han rett bort til meg og hvisket meg noe i øret.

«Hva sa du?» Jeg var liksom ikke helt forberedt på at noen skulle si noe som helst til meg, så hodet var ikke helt på nett med ørene. Husbonden hvisket én gang til: «Vil du ha en pus til?»

Orker jeg det?

Det var min første tanke: «Orker jeg det?» Jeg er glad i dyr, og tar gjerne i mot det som måtte komme. Men, selv om savnet etter Julius, som døde uka før, fortsatt sved, var jeg likevel ikke sikker nå. Dette året har vært, mildt sagt, krevende, og bare tanken på å begynne oppdragelsen på et lite kryp …

Det var stort sorg på Fjellborg da Julius ble funnet påkjørt.

Les innlegget HER

Husbonden på sin side var mer sikker. Han brukte vel ikke akkurat det ordet, men han argumenterte med at vi kunne trenge en buffer. Vi mistet dronningjaguaren Selma i desember i fjor, og Julius nå. Burde vi ikke ha «en å gå på»?

«Jammen hva med …», begynte jeg og nevnte ting som kattetiss, oppdragelse, Sokrates og en rekke andre ting jeg ikke visste om jeg orket akkurat nå.

Siste sjanse

Det er mye jobb med en liten pusekatt. Det er grenser som skal settes og en kattedo som skal tømmes. Dét var i alle fall et krav, sa jeg til husbonden, at denne gangen måtte flere enn meg tømme doen! Det gjør meg ingenting, men at andre bare lukker nesa for at jeg kan ta det? Nei.

«Selvfølgelig», sa husbonden da.

Jeg visste det jo allerede i det husbonden spurte at det måtte bli et ja, jeg gjorde jo det. Og, da jeg fikk se et bilde av nøstet, var jeg solgt.

Velkommen til Muusi

Slik gikk det altså til at husbonden forrige lørdag kom hjem med en handlepose i den ene hånda og en pusekatt i den andre. Velkommen til Fjellborg, Muusi!

Navnet var det forresten veslebror som gav henne. Hvor han fikk det fra vet ingen, men vi syns det kunne passe på den lille frøkna, så da ble det Muusi, da.

De første par dagene var hun veldig sjenert, og jeg spurte husbonden mer enn én gang hva vi hadde gjort. Men så, plutselig løsnet det og nå har vi begynt å ane konturene av den nye beboeren vår.

Som kattunger flest er også Muusi ganske leken. Hun er nysgjerrig på alt og vil smake på enda mer. Ukritisk slikker hun på alt fra sokker til nesetipper, og slippersen til husbonden er hysterisk festlig. Men, hun later til å ha et nokså rolig lynne, tross alt. Det kan vi like.

Muusi og Sokrates

Sokrates forholder seg rolig til den nyankomne. Han har med et par knurr fortalt hvem som er sjef, men ellers er han som mannfolk flest; mat og litt kos, og så er det greit.

Foreløpig er hun innekatt, men om et par uker skal hun få lov til å utforske verdenen utenfor også. Enn så lenge har hun mer enn nok med rommene inne. I går var hun oppe i andre etasje for første gang. Vi forhaster oss ikke. Det viktigste er en trygg katt. Det er både Muusi og menneskene hennes tjent med.

Ja, så dermed var de to. Igjen. Også håper jeg vi slipper å «ta av bufferen» med det aller første. Det var ikke helt det jeg planla sånn rett før jul, men hun er jo søt, da?

Varmt velkommen, Muusi!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg