Redde et liv

Når du skal redde et liv, går det ikke alltid etter planen. Det gikk forsåvidt ikke etter planen for den som forsøkte å ta det livet heller, men verst var det nok for musa!

Jeg vil inn!

Jeg stod på farta for å gjøre et par ærend. Ikke før hadde jeg lukket utgangsdøra bak meg da jeg hørte det pep. Og det er klart det piper når katten har vært på jakt!

Men, i det Sokrates fikk øye på både åpen dør og matmor, så var hele musa glemt. Sokrates mener; hvorfor jobbe for maten når den havner i ei skål helt av seg selv? Ikke sant?

Så, glemt var musa og katten la på trav mot meg. I samme øyeblikk tenkte jo jeg at jeg kunne bli dagens helt, da, vet du. Med muligheten til å redde et liv og allting! «Det her er din sjanse, mus! Løp!»

Løp musa, da?

Når du skal redde et liv …

Neida! Musa løp ikke. Den lå der, stiv av skrekk, og bare ventet på at det monsteret av en katt skulle komme tilbake å gjøre ende på det hele. «Løp!»

Men katta brydde seg vel ikke om ei lita uflådd musestek når den kunne komme inn i varmen? Nei, det må du tro. Sokrates ville inn! Så jeg bestemte meg for å redde et liv, da. Få den vesle musa i sikkerhet, uavhengig av hvor katta befant seg.

Jeg tenkte jo som så, at ei lita mus har jo flere fiender enn pusen min, så å ligge der på åpen «gate», stiv av skrekk, redder ingen. Som huseier burde jeg i grunnen ikke være så bløthjerta overfor en gnager, men se på’n, da:

Snart er’e jul igjen, og kanskje var den egentlig bare på jakt etter en støvel uten tå for alt jeg visste.

… og musa ikke løper

Jeg la den trygt inn mot et lite hull og dekket den med visset løv. Jeg vet ikke mye om musers hjertefrekvens, men den så alvorlig høy ut etter mitt syn. Fullt forståelig, forsåvidt. Jeg ville neppe hatt hvilepuls om døden lekte med meg, jeg heller.

Katta slapp jeg inn. Og så dro jeg, glad og fornøyd med meg selv og livredderinnsatsen, avgårde, og tenkte at «der reddet jeg et liv».

Når du skal redde et liv – og det ikke går

Da jeg kom hjem igjen måtte jeg se etter: Hadde musa omsider grepet sjansen? Nei, dessverre. Det var nok for sent å redde den da jeg kom den til unnsetning. Synlige skader hadde den ikke, men om det er mulig å dø av skrekk, så var det nok det den gjorde, musa.

Så ble det ikke jul for den. Synd for musa, men det er nå engang en av livets farer om du er mus. Pus og feller bør du holde deg unna. Den får ha meg tilgitt for at jeg ikke var tidligere ute.

Sokrates selv har heller ikke spurt mer etter den. Han bare ligger inne og dovner seg i sofaen. Mett og lat. Så dermed ble det snipp, snapp, snute. For både musa, hun som forsøkte å bli dagens helt og han som var grunnen til det hele, men ikke brydde seg så veldig likevel. Beist.