Rasmus og gjengen

Kattungene har blitt to måneder gamle. I dag ser vi hvordan det går med Rasmus og gjengen. Jepp. Nå har alle de fire kattungene fått navn!

Møt Rasmus

På fredag var det to måneder siden Muusi fødte sitt andre kull. Når jeg ser dem løpe rundt her og også løfter på dem, kan jeg ikke skjønne at det ikke er mer. De er jo så store! Var det første kullet med kattunger like store ved to måneders alder? Muusi er ikke stor, så jeg mistenker pusepappa’n for å ha vært større denne gangen enn sist.

Uansett størrelse er det en vilter gjeng som hopper og spretter rundt på plenen her. Ja, for det er helst det de gjør. Når jeg ser dem, ser jeg alltid minst én av dem i lufta. Så mye glede de har av hverandre, de fire.

De har vokst så mye på en måned!

Se bare HER

Det blir nok rart for Rasmus når de tre søstrene drar om en måneds tid. Hvem skal han leke med da? Og ja, det er sant, nå har kattungene fått navn! Den oransje sjarmøren vi ikke klarte å gi fra oss, har fått navnet Rasmus.

Navnet var det naboen som gav oss. Det måtte jo passe fint til en oransje, liten rakker? Måtte han endelig bare ikke bli en loffer og virkelig leve opp til navnet sitt.

Hvem er hvem

De andre tre har også fått navn. Det er de nye eierne som har fått lov til å gi dem navnene. Så lenge de nye hjemmene allerede er avklart, er det best slik. Da har hver enkelt pus bare ett navn å lære seg her i livet. Det er jo ikke sikkert at de ville beholdt de navnene vi eventuelt hadde gitt de små nøstene, så da er det bedre at de får bestemme fra begynnelsen av.

Så, i tillegg til Rasmus har vi nå løpende rundt her …

… Lucy …

… Hermine …

… og Zelda (som er tryggest sammen med mamma).

Hermine og Zelda helt klart og tydelig inspirert av Harry Potter og The legend of Zelda.

Jeg synes det er så fine navn! De nye eierne har helt klart god smak. Å skulle skille på dem når jeg ikke engang klarer å skille navnene på mine egne tre barn, er jo en annen sak, men med tunga rett i munnen går det sånn noenlunde.

Rasmus og gjengen

Rasmus og gjengen er definitivt en livlig gjeng. Derfor er det også absolutt mest ute. Sånn må det nesten bare bli, når all tilgjengelig tumleplass for dem inne er kjøkkenet og TV-stua. Det er rett og slett ikke nok for fire små pusekatter med stor utforskertrang.

Resten av huset står jo på hodet i renoveringsprosessen vi er midt oppe i, og det ville ikke engang være trygt å slippe dem løs i hele huset nå. De får imidlertid være inne hver kveld og natt. Kattekurven har de for lengst mistet interessen for, men de kryper gjerne opp i kurven hvor raggsokkene mine ligger. Der ligger de mykt og godt og gjemt.

Ute er de ikke så opptatt av å gjemme seg bort. Trenger de til en hvil der, legger de seg helst til på dørmatta og gjerne slik at det er størst sannsynlighet for å slå til dem med ytterdøra når vi kommer innenfra. Det har ført til at vi åpner døra med den største forsiktighet hver eneste gang vi skal ut. For uinvidde ser det antakelig ut som om vi venter oss øksemordere og det som verre er hver gang vi skal ut av huset.

Men, så er det altså bare Rasmus og gjengen på dørmatta.

Mus og stålorm

Fortsatt dier de alle fire fra Muusi, men det går også med store mengder tørrfôr om dagen. Med to store og fire små i kosten, skal jeg si det går unna på kattematen.

Muusi gjør imidlertid jobben sin som mor og læremester. Det går vel knapt en dag uten at Rasmus og gjengen blir presentert mus eller det som verre er – nemlig stålorm. Jeg kan ikke fordra stålorm og syns det er forferdelig ekkelt hver gang Muusi kommer trekkende med en død en i kjeften, men trøster meg med at én pusespist orm er en orm mindre.

Med den kosten er det forresten kanskje ikke så rart at de vokser seg store? Og store skal de jo bli. Enda skal de fire være samlet en måned til. Det er bra for dem, og det er egentlig bra for oss også. Vi har enda ikke ofret det mange tankene at de ikke skal være her for all tid. Nå må vi begynne å forberede oss på det, for det krever litt mental tilvenning for både store og små, det. Vi blir jo så vant til å ha dem rundt oss, alle de små nøstene. En trøst er det jo i alle fall at Rasmus blir værende, men tomt etter de andre blir det uansett.

Men, det er ennå noen lange uker til. Månedsskiftet juni/juli er jo en evighet til! Det er jo sånn sommeren fungerer, er det ikke? Det vet imidlertid ikke Rasmus og gjengen hans noen verdens ting om. De opplever jo sin første sommer nå, de. Tenk på det! Og alt det spennende det om sommeren er å oppdage for en liten kattekropp! Selv vinden er en leken venn da.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg