Jul på Fjellborg

Duften av minner

I dag har jeg bakt sirupssnipper. Kjøkkenet på Fjellborg har blitt fylt av duften av minner, og inn i småkakene bakes både vemod og glede.

Slekt skal følge slekters gang

I går kveld var jeg på korøvelse. Vi skal snart ha julekonsert i Eidsberg kirke, og i går var det siste gjennomgang av sangene. Også Deilig er jorden står på repertoaret, og det ble en sterk opplevelse for alle da Deilig er jorden fylte rommet.

Slekt skal følge slekters gang, og det ble så tydelig for meg. Vanligvis har jeg fast plass på første rad i koret, men i går var første rad blitt til andre. Første rad var for anledningen viet Mysen Demenskor som skal delta på julekonserten sammen med oss i Indre Østfold Gospel Company. Om mye annet kan hende er glemt, så var i alle fall ikke gleden ved å synge borte.

Rett foran meg satt en mann på 90. Mon tro hvilke minner han har fra sin barndomsjul og som er i ferd med å viskes ut? Verden har vært gjennom en stor endring siden den gang. Og jorden, er den egentlig fortsatt deilig?

«I’m dreaming of a white Christmas, just like the ones I used to know», sang vi videre. Alle har vi vel vår barndomsjul som i minnet for så mange er selve idealet. Slekt skal følge slekters gang og tider skal henrulle.

Duften av minner

En natts søvn og en rolig desembermorgen senere står jeg hjemme på kjøkkenet igjen. Kakeboksene skal fylles, og i dag var turen kommet til sirupssnipper. Julekaken over alle julekaker etter min mening.

Deig til sirupssnipper

Tenk hvis alle mammaer gikk til streik i desember!

Les om Mammastreik HER

Duften av minner slo mot meg i det jeg åpnet stekeovnsdøra etter første brett. Inn i kjøkkenskapet bak døra på jakten etter den lysegrønne kakeboksen hvor gullet lå. Få en liten haug på en asjett og siden krype godt opp i stolen foran TV og Teodors Jul. Eller var det Vertshuset den Gylne Hale?

Jeg kan aldri huske at bestemor sa nei til en sirupssnipp. Ikke én gang! Jeg var aldri den som tigget som barn, men akkurat for sirupssnippene gjorde jeg nok et unntak.

Jeg måtte smile ved minnet da jeg satte det neste stekebrettet i ovnen. Mye har endret seg siden den gang.

Kaffegjest

Huset er forresten det samme, selv om kjøkkenet har flyttet på seg siden min barndom på Fjellborg.

Jeg håper imidlertid at noe av sjelen fra det gamle bestemorkjøkkenet har blitt med inn i mitt nye. Duften av minner har i alle fall det, når sirupssnippene kjevles ut på kjøkkenbenken her.

Sirupssnipper

Mens jeg stod der i egne tanker og nynnet med til julemusikken som strømmet ut fra raidoen, så jeg plutselig en skikkelse stryke forbi vinduet. Det var naboen som kom.

Jeg rakk akkurat bort til døra samtidig som ham, og bad ham inn på en kopp kaffe som han med glede tok i mot. «Forsyn deg fra rista der», sa jeg, og nikket mot stabelen av nystekte sirupssnipper.

Vi slo av en hyggelig prat over kaffe og nystekte sirupssnipper. En helt hverdagslig stund, men likevel ble jeg sånn skikkelig på ordentlig glad. Det er jo akkurat sånn det skal være!

Hvordan unngå å sitte igjen med en haug av julekaker i januar?

Les mine tips HER

Duften av minner

Ja, for hva er julestemningen om ikke duften av minner blandet med den av duften av nytrukket kaffe? Sammen med naboen som tar plass i et kjøkken preget av hverdag og førjulsstri.

Igjen kom barndommens jul til meg, for akkurat sånn var det! Jeg husker godt gamle Alf fra nabogården som kom tuslende inn på kjøkkenet til bestemor og bestefar, satte seg ned på en taburett og fikk stukket til seg en nystekt kake til kaffen og sukkerbiten til.

Julebaksten er i gang, og duften av minner og sirupssnipper fyller Fjellborg

Det kan jo hende det er sånn overalt – jeg kjenner jo bare til dette, men det er liksom sånn livet på landet skal være. I all sin uhøytidelighet.

Særlig nå i julestria er det noe ekstra hyggelig ved det, syns jeg. Den spontane halvtimen med en kaffitår og noe attåt. At arbeidet fortsetter over praten er det ingen som tar notis av, for det er liksom bare sånn det skal være.

Vemodets tid

En liten trøst i det hele var det også å få litt selskap mens sirupssnippene ble bakt. For selv om det er en kjær del av julebaksten, er det også den sorten jeg baker med mest vemod.

Helt fra jeg var tidlig i tenårene og inntil for en tre, fire år siden var sirupssnipper noe jeg bakte sammen med bestemor. Vi hadde alltid en dag før jul hvor vi bakte sirupssnipper. Hun lærte meg den edle kunst å kjevle deigen riktig, få den rette formen, steke dem.

Etter mange år fikk jeg lov til å lage deigen, og da fikk jeg også oppskriften. Den hemmelige etter bestemors mor, som i vår familie bare kalles for mor. Hun hadde i sin tur tatt den med fra Alby Gods hvor hun arbeidet i sin ungdom.

Nå er ikke bestemor lenger i form til å bake julekaker før jul. Sirupssnippene har blitt min oppgave alene, og duften av minner blander seg med vemod. Slekt skal følge slekters gang.

Duften av sirupssnipper

Like fullt som av vemod blandes også duften av minner seg med glede. Glede over å fortsatt kunne la duften av sirupssnipper hvile over Fjellborg i desember.

Jeg tenker på hvor heldig jeg er som får ha så fine minner knyttet til nettopp barndommens jul, bestemorbakst og livet her på Fjellborg. Og – at jeg nå får ta dem videre. Mors sirupssnipper, historien om bestemor og meg; kanskje vil noen en vakker dag kunne arve den i sin form?

Å følge tradisjonene oppleves som et trygt bestemorfang.

Les mer HER
Duften av minner er sirupssnipper. I vinduskarmen.

Nå er sirupssnippene i boks for denne jula. Om det rekker til selve jula, eller om de forsvinner allerede i adventstiden, gjenstår å se.

Og om jorda fortsatt er deilig? Tja … min lille flik av den blir i alle fall litt bedre av at det finnes slike gode saker som sirupssnipper til. Kan hende er det en egoistisk tanke, men i våre dager får vi holde fast i det som er.

Og se så, så var nok en desemberdag forbi, med alle dens snøfnugg, underfundige tanker og liv og røre.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Verified by ExactMetrics