Det lyser i stille grender

Det er julekveld, og det lyser i stille grender. I mange tusen hjem er vi fordelt, men i et fellesskap likevel.

Siste luke

Så var det – endelig – store julaften. Dagen vi har ventet på, jobbet for, gledet oss til.

Det føles like utrolig hvert år, men stemningen som ligger over hus og tun er ikke til å ta feil av. Det er jul.

I dag skal vi spise strømpegodt til frokost, sette ut grøt til nissen, følge spent med på ribbesvoren og lese juleevangeliet.

Det lyser i stille grender

Ikke alle har de samme tradisjonene, men alle har julaften. Det er en tanke som slår meg hver julekveld.

Det lyser i stille grender. Det lyser fra gårdene vi ser fra stuevinduene her på Fjellborg om julekvelden. Bak hver av de andre stuevinduene det lyser fra, sitter noen og feirer jul.

Kanskje lukter stua deres som vår, av ribbe og surkål. Juletreet står kan hende nypyntet og fint og bordet er dekket. Akkurat som her. Er det unger som springer rundt hos dem også? Bare for at de ikke finner ro nok i spente kropper til å sitte stille.

Hver sin jul

Det lyser i stille grender. Hos noen er det kanskje veldig stille. Ingen barn. Ingen andre heller. Kanskje bare én enslig gjest i eget selskap. Det er noens julaften, dét også. Stille kan være trist, men det kan også være fint.

Hos andre er kanskje huset fylt til randen. Av slekt som følger slekters gang. Mye kan det være, men slettes ikke stille. Det kan være fint å være mange samlet, men det kan også bli for mye av det gode for den som liker stille.

Det lyser i stille grender en siste jul, men det er jul. Håpet feires der intet håp finnes. Det kan være veldig trist, men også godt på sitt vis.

For noen år siden ble jeg kjent med en polsk juletradisjon.
Les mer HER

Vi har alle hver vår jul. Og selv om noen har mye og andre har lite er det uansett én ting de fleste i fellesskap har i overflod når det lyser i stille grender: Sterke følelser.

God jul der det lyser, i stille grender

Tjuefire luker er åpnet i kalenderen. Julaftenskjolen henger klar, men pysjbuksa får sitte på til Askepott har fått sin prins.

Bordet er ferdig dekket, og under juletreet i gamlestua ligger alle gavene som små og store gutter er så nysgjerrig på at julaften synes like lang som hele desember til sammen. Jeg klarer ikke dy meg for litt erting, og sier at i år er alle pakkene til pappa. Det protesteres høylytt.

Men, snart skal det lyse i stille grender. Kirkeklokkene skal ringe over det ganske land, fra sør til nord. Et vindu skal åpnes på gløtt, og ut i den stille kvelden hvisker jeg, fra meg til deg: God jul!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg