Jul på Fjellborg

Alt er riktig

Innimellom kommer det noen øyeblikk som nesten tar pusten fra en. Bare fordi at alt er riktig på én gang, liksom. Jeg hadde et sånt øyeblikk her forleden, og jeg lever ennå på det.

Lucia-formiddag

Det var tirsdag formiddag og Lucia i sinn og stekeovn, nær sagt, for lussekattene lå rykende ferske på kjøkkenbenken. Det var enda et par timer til jeg skulle avgårde til barnehagen for å overvære ettermiddagens Lucia-tog, så jeg satte meg ved kjøkkenbordet og gikk løs på det siste av sølvpussen.

Sølvpuss har fått et ufortjent dårlig rykte, syns jeg. Jeg hadde det i grunnen ganske hyggelig, jeg, der jeg satt inne i varmen. Ved siden av flaska med sølvpuss stod en rykende varm kopp kaffe, og rommet fyltes av Astrid Lindgrens fortellerstemme.

Når magien skjer

Allerede der kunne historien stoppet. For når historien handler om det øyeblikket når alt er riktig, så høres det jo ut som vi er der, ikke sant?

Men, så skjedde det magiske!

Når alt er riktig

Lyset i rommet endret seg. Fortsatt lød Astrid Lindgrens varme stemme ut i det ellers stille kjøkkenet. Bare flammene fra stearinlyset og malingen fra den sovende katten under bordet lagde liv i rommet. Jeg pusset på sølvgaflene jeg hadde fått av oldemor, men merket endringen og så opp, og så …

… at det snødde!

Når alt er riktig

Å skulle sette ord på et sånt øyeblikk, når alt er riktig, er ikke lett. For øyeblikk er jo like mye alt uten ord som fyller rommet, som det du kan si for å beskrive øyeblikket.

Men, å sitte der i et stille rom, fylt av den trygge stemmen fra barndommen som fortalte om sin barndom; fra en tid langt, langt tilbake. Og ute laver snøen, stille, stille ned. Pakker seg rundt, som en god og beskyttende dundyne. Da er alt riktig.

Når fersk gjærbakst blander seg med lukten av sølvpuss og kiler i nesa. Når sølvtøyet pusses blankt med minnene om de som har stått en så nær. Da er alt riktig!

En standard

Det satte hele desember, det øyeblikket der. Øyeblikket gjorde ikke stort for å redusere det som står igjen på gjøremålslista før jul. Ei heller var det stort og voldsomt. Det bare smøg seg stille og rolig inn i bevisstheten min og la seg godt til rette.

Når alt er riktig

Øyeblikket fikk meg til å tenke at «alt er riktig, en sånn førjul vil jeg ha.» Stille. Snø. Smil om munnen mens hendene flittig arbeider.

Jeg lever på det

Ingen øyeblikk varer evig, uansett hvor riktige de er. Astrid Lindgren fortalte sin historie ferdig. Gaflene ble lagt tilbake i esken sin, litt blankere. Og jeg, jeg måtte til barnehagen. Der var det på ingen måte stille, men det var fine øyeblikk for desemberminner der også med Luciatog og lys i mørket.

Men, det der øyeblikket fra en stille stund på kjøkkenet, det lever jeg lenge på!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Verified by ExactMetrics