Det nærmer seg

Det nærmer seg jul. Hva er status på juleforberedelsene? Ligger jeg egentlig så langt bak skjema som jeg tror? I dag tar vi en liten realitetssjekk.

Én time

Vi er godt over halvveis til jul. Ja, faktisk er vi halvveis inn i den tredje adventsuka også, så nå nærmer det seg med stormskritt. I kveld har vi vært på juleavslutning på den lille, koselige skolen vår og ungene har bare to dager igjen før det er juleferie. Jeg er på ingen måte klar!

Et sånt status-innlegg for julestria burde kanskje ikke skrives en dag regnet har bøttet ned hele dagen lang og natta med. Selv om jeg jobber hardt med ikke å la været definere julestemninga, så er det vanskelig å styre unna en julestemningsknekk når det høljer ned. Det er en mellomting mellom gnistrende minus og glitrende snø og 24 mm regn på under like mange timer altså!

Jeg starter aldri dagen med å se på TV, men da jeg hadde levert veslebror i barnehagen i dag var det nettopp det jeg gjorde. Jeg tok med meg en kaffekopp, satte meg under pleddet og skrudde på en julefilm. Det var sånn omtrent alt lysta og kreftene strakk til. Jeg gav meg selv én time. Det betyr ikke så mye i det store og det hele av juleforberedelsene i alle fall.

Det nærmer seg

Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg i løpet av den timen ville rekke å bli temmelig rastløs. Det slo til i dag også, og jeg var ganske snart på bena igjen. Jeg fikk satt i gang et par vaskemaskiner, og så tok jeg til på det som stod på planen i dag: Stryke skjorter.

Som kone, mamma og husmor er det fort gjort at juleferien forsvinner i å rydde, lage mat og å sørge for at familien har klær på kroppen når juleselskapene begynner. Jeg har for lengst funnet ut at i alle fall det siste kan jeg gjøre noe med. Hvert år når det nærmer seg jul, setter jeg av en dag og forbereder hele familiens garderobe for julefeiringa.

Dette skrev jeg et lengre innlegg om i fjor også.
Du finner det HER

Jeg kom ikke helt i mål i dag, for samtidig som jeg har stått på kjøkkenet og strøket, så har malerne arbeidet i etasjen over. Følgelig har jeg rett og slett ikke fått tak i alt jeg skulle. Ikke var minstemann, som er en skikkelig langemann, hjemme heller. Han må prøve bukser. De han har i skapet kryper lenger og lenger opp på leggen, men hvilken størrelse fra kleskottet passer han egentlig nå?

Det får vi finne ut av i morra, men det er nettopp dét; å finne ut av det nå og ikke når vi har litt dårlig tid annendag.

Øvrig status

Klærne har jeg altså så godt som kontroll på. Hva med resten? Det nærmer seg jul, og jeg føler selv at det står på hodet i hver krik og krok. Det er kanskje ikke så langt unna sannheten heller, for halve første etasje er jo strengt tatt ute av drift.

Det er jo ingen unnskyldning for de delene av huset som faktisk er i bruk, men jeg har forsøkt å grave litt i minnet de siste dagene. Da står det mer og mer klart for meg at det er normalen nå, en snau uke før jul. Det er aldri strøkent noe sted da, og skal antakelig ikke være det heller. Da hadde jeg nemlig glemt noe i julestria!

Dette bildet, for eksempel, delte jeg på for dagen ett år siden i dag i DETTE innlegget:

Det eneste vi egentlig ligger bakpå med etter normalen, det er pepperkakepynting. Jeg har likevel konkludert med at det er greit. Da har jo ungene noe å pusle med i stunder det ikke skjer så mye. Det som måtte være igjen å pynte lille julaften, det kan de ta i samme slengen som pepperkakehuset når det pyntes. Null stress.

Ellers? Julegaver er under kontroll og julematen er i hus. Juletrærne likeså. Fristen for alt som støver og bøsser i særdeleshet har jeg satt til fredag. Da skal jeg ta julevasken før ungene kommer hjem til ferie. Julepynten skal opp i helga, og når den er på plass faller i grunnen det meste på plass.

Det nærmer seg

Samtidig sitter jeg med en følelse av ikke å være i rute i det hele tatt. Nå nærmer det seg jul som om dagene gikk med sjumilsstøvler, men hvor ble adventstiden av?

Den har nok blitt litt amputert. Som nevnt, har vi jo hatt malere på plass så sent som i dag, og de skal være her et par dager til. Husbonden har dessuten jobbet ekstremt mye og helgene har liksom blitt spist opp uten at jeg helt forstår hva som har forsynt seg så grådig.

Men, når jeg tenker etter så er det nok ikke mer enn bare bitte litt som er amputert heller. Vi har (så langt) sett adventskalender hver dag. Både Jul i Blåfjell og The Julekalender og Vazelina. De to sistnevnte har veslebonden og jeg en godt innarbeidet rutine på. Vi har spist tre julemiddager allerede og i alle fall én kakeboks er allerede i ferd med å tømmes.

Adventslyset vårt på kjøkkenbordet er allerede kommet til 16. desember, og med tanke på at vi ikke engang var hjemme til middag i går (og glemte det i dag), så er det egentlig ikke så galt. Vi leser julebøker og drikker julebrus. Det aller, aller meste er på plass. Og, om vi skulle savne gamlestua, så er det bare en illusjon likevel. De siste to årene har vi nemlig nesten ikke hvert der inne i adventstiden fordi husets hjerte så likevel er på kjøkkenet.

Viktig påminnelse

Det er fort gjort å la seg overvelde av alle fortidens desembre på én gang. Også glemmer vi liksom litt, når vi ser dem i bakspeilet, at hver for seg var ingen av dem perfekte. Hver desember har hatt sitt å stri med. Være seg sjukdom, dårlig vær, brutte tradisjoner, eller noe helt annet som har brutt med forventningene. Men, summen av dem alle er gjerne etter hva vi setter forventningene.

I desember kan det være lurt å operere med bevegelig målstrek.
Les mer om hva det er HER

Derfor er det viktig å tenke litt etter innimellom, og å gi seg selv den påminnelsen om hvordan det virkelig er. Kanskje særlig nå som det nærmer seg jul på ordentlig. Desember er fin, men det er også ting vi ikke får til. I år ble det julebelysningen ute som ikke ble noe av hos oss, for eksempel. Kransekake og smultringer har også røket ut av lista. Det er tomannsjobber ingen har hatt tid til samtidig.

Men vet du? Det er greit. Ja, for når jeg tenker etter, så vet jeg jo at denne desembermåneden bare vil legge seg til alle de andre i minnet. Da er det ikke den kransekaka som sitter igjen. Minner er ikke det som ikke ble, men det vi faktisk gjorde. Og – vi gjør det viktigste, og det er å være sammen. Dessuten; jula kommer uansett. Det er jeg trygg på, og jeg er også trygg på at vi er klare når vi skal være det!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg