En skoledag utenom det vanlige
Det ble en skoledag utenom det vanlige da jeg fikk være biologilærer for en dag. Kanskje verdens dårligste i sitt slag, men bare effektene er kule nok, er mye gjort. Har du holdt en ekte hjerne før, kanskje?
En skoledag på bygda
Onsdag morgen gledet veslebror og veslebonden seg usedvanlig mye til å dra på skolen. Kanskje rart, med tanke på at de begge hadde vært lenge oppe kvelden i forveien og at mamma skulle komme på skolen. Hvem liker å ha mora si hengende i klasserommet, liksom?
Men, hva når mora di har med seg bøtter fulle av ekte hjerter, lunger til å blåse opp, en grisehale til å sette på læreren og – en helt ekte hjerne?
Da er det faktisk ganske kult å få mutter’n på besøk, og én ting er sikkert: På skolen vår hadde de en skoledag helt utenom det vanlige på onsdag. Til og med en planlagt tur i skauen for å båle pølser ble satt på vent for en biologitimes skyld da!
Skolen vår
Aller først har jeg lyst til å si litt om skolen vår. Jeg sier vår, for ikke bare har jeg gått der selv og anser den fortsatt som min, men den er virkelig hele bygda sin. Det er på skolen det skjer, både før og etter skoletid, og alle som bor her har et kjært forhold til den.
Skolen vår er liten. Det er 50-60 elever fordelt på sju trinn som til en hver tid samarbeider på ulike vis. På skolen vår er det ikke et «oss» og «dem». Det er alltid «vi», uavhengig av om det er en elev fra andre og sjette klasse eller første og fjerde. Alle tar et gjensidig ansvar for hverandre, og det er rørende å se hvor god omsorg de utviser for hverandre.
Spesielt la jeg merke til det gjennom skoledagen i går, da det var enkelte som syntes at det jeg hadde i bøtta ble for mye av det gode. Ikke én ertende kommentar eller latterliggjøring for de som ikke var så tøffe som dem selv. «Går det bra?» derimot.
En skoledag utenom det vanlige
Når det er skolen vår, er det ekstra hyggelig å komme på besøk. Ikke for at jeg følte at jeg var på besøk heller, forresten. Jeg var hjemme. På klasserommet mitt, til og med. Med unger jeg kunne navnet på. Alle sammen. Jammen kunne ikke de navnet mitt også.
Skjønt, alle på én gang for å se på griseinnvoller hadde blitt litt voldsomt. Vi delte dem i tre. I første time hadde jeg sjuendeklassingene, i andre time femte og sjette, og til slutt første til fjerde. For en gjeng unger!
De ble fordelt på fire grupper og fikk litt rart å se på hver. På ett bord lå det milt og nyrer, på et annet lever, et tredje hadde en hale, en labb og en tunge, og på det siste bordet lå det lunger og hjerte.
Det var på det siste bordet det var kulest å være. Der demonstrerte jeg nemlig hvordan lungene fungerer. Det var utrolig spennende, syntes alle sammen. Selv de om syns det var ekkelt, måtte titte en gang ekstra da.
«Har vi så store lunger inni oss?» spurte en tredjeklassing. «Klarer du å fylle dem helt?» «Er dét hjertet? Jammen, det ser jo ut som en barnerompe, jo!»
Ikke verdens beste biologilærer
Elevene var imidlertid ikke velsignet med verdens beste biologilærer denne skoledagen. Såpass må jeg vedgå. Det blir imidlertid raskt tilgitt når de får se på, ta på, føle på, skjære i og undersøke som de vil fra alle vinkler.
Men, jeg måtte spørre læreren – den ekte – om hva milten egentlig gjør i kroppen. Der kom jeg til kort. Hvis ikke du vet det heller, kan jeg fortelle deg det læreren fortalte meg: Den renser blodet. Helt grunnleggende ting som sikkert en hver burde vite, men jeg var mer interessert i matematikk enn biologi.
Kanskje hadde jeg forresten vært mer interessert i biologi om jeg hadde fått en skoledag som dette, jeg også? Det var flere av elevene som ble fullstendig oppslukt. Særlig en av sjuendeklassingene som jeg aldri hadde trodd det om, var nesten ikke til å få ut i friminuttet igjen.
Det er gøy å se hvor spennende de syns det er. Enten de er fem og et halvt som de yngste førsteklassingene, eller 60 som læreren.
Hvorfor gir jeg dem en skoledag som dette?
Jeg har vært på skolen før med griseinnvoller tidligere også. Det er så mange år siden at ikke veslebonden var begynt på skolen engang, så vidt jeg husker. I fjor var jeg med veslebror i barnehagen og viste fram akkurat det samme.
Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor gir jeg barna en skoledag så utenom det vanlige?
Fordi vi har muligheten! Og hvis ikke vi som har muligheten til å vise barna hvor maten kommer fra og hva som finnes inni grisen gjør det, hvem skal da gjøre det? Å få se med egne øyne og føle med egne hender er noe ganske annet enn å bla i en bok eller å se på en film. Ja, for dette handler jo om mer enn at grisen og vi er temmelig like inni.
Jeg hadde leverpostei på matpakka i går. Det var det ganske mange skolebarn som hadde også. Spør om de ble overrasket da jeg viste dem hva den var laget av! Råvarene lå jo der, rett foran dem på bordet!
Det finnes flere grunner til å vise barna dette også.
Les mer HER
Kuleste skoledagen
«Jeg har spart det mest spennende til slutt», sa jeg og så utover ungene. Jeg fikk samme reaksjon i alle tre puljene: Full oppmerksomhet. «Hjernen», sa jeg, med så dramatisk stemme jeg klarte. «En ekte?»
«Nå skal dere få lov til noe dere antakelig aldri får mulighet til igjen», fortsatte jeg. «Nå kan dere få holde en helt ekte hjerne!»
Selv noen av lærerne stilte seg i kø for den mulighetens skyld. «Tenk, inni her er alt av kunnskap og minner og hele personligheten lagret! Det er ganske utrolig», sa en. Det er det faktisk.
På gjensyn
Omsider var skoledagen slutt, og det var i grunnen like greit. Både levre, hjerter, lunger, milter og alt som fantes, var undersøkt sønder og sammen. Ja, til og med grisehalen var stykket opp og delt for nærmere undersøkelser!
Elevene hadde det gøy, lærerne hadde det gøy, og jeg hadde det gøy, jeg også. Ja, eller; nå er vel kanskje ikke ordet gøy helt riktig i settingen, men det er vel likevel det mest beskrivende.
Vi er ikke redde for å ta med barna på slakt, men gjør det ikke helt uten forberedelser.
Les mer om barn og slakt HER
Dessuten, som jeg beroliget en lærer med, som kanskje syns at humoren et øyeblikk ble litt vel drøy rundt et av bordene, så er det en måte å bearbeide det hele på. Det har jeg lært etter mange år med griseslakt på tunet og besøk på skolen og i barnehagen. Selv om det er aldri så naturlig, er det mye å fordøye. Da må det liksom ut på en måte. Om det er i form av morbid humor, så er det greit. Det betyr ikke at opplevelsen er tatt på mindre alvor av den grunn.
Tvert i mot tror jeg alle barna tok dette på største alvor. Jeg tror de lærte noe, og jeg er helt sikker på at de hadde en alle tiders skoledag. Mange lurte i alle fall på om jeg kunne komme igjen, og det har jeg sagt ja til. Kanskje til og med med enda mer spennende saker på timeplanen enn denne gang!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 38 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
