Barn og slakt

Når du er tre år er det mye her i verden som ikke går din vei. Kart og terreng samsvarer liksom ikke alltid helt. Heller ikke for veslebror. Han syns nemlig det var helt uforståelig at han ikke kunne være med å se da vi «syta grisen» forleden dag. Dette er innlegget om barn og slakt.

Urettferdig

Vi vasker presenning. Veslebror ser på.

Og det er klart det er urettferdig når en annen bror får lov! Hvorfor er du henvist til trappa med mamma da? Og attpåtil er mamma døv for argumenter om at du fikk se hele hønseslakta.

Veslebror fikk være med på hønseslakt i august.

Vil du også være med? Se HER

«Du er for liten» er i alle fall ikke et holdbart motargument. Hva betyr da det? For liten?

Men husbonden og jeg har kjørt jamn linje der i alle år: Griseslakta tas gradvis. Vi er for barn og slakt, men i rette tempo. Et barn skal ikke tvinges til verken å se på eller delta, men det skal heller ikke få lov til å sette grensene selv.

Barn og slakt

Hva betyr så det? Jo, at vi ønsker å vurdere barnets modenhet dithen at det forstår alvoret i det som skjer. At det vi gjør er uopprettelig. Og farlig. Våpen er farlig.

Ja, for når du spør meg hva forskjellen på å la treåringen delta på hele hønseslakta og bare noe av griseslakta, så er våpenet en del av svaret. Vi bruker salongrifle for å avlive grisen. Å enkelt forklare hvorfor det er verre med et panneskudd enn et øksehugg, er ikke lett. Men om jeg skulle forsøke, så tror jeg det har noe med evne til å sammenligne.

Barn og slakt: Vomming av årets griseslakt

Har du sett en gris på nært hold, vet du at det er visse likheter. Størrelsen er én ting, det dype blikket en annen. Ikke minst vissheten om at grisen og mennesket genetisk er så like at grisehjertet kan gjøre jobben for ditt hjerte. Mens grisen går for å være forholdsvis intelligent, så er ikke akkurat hønsehjerne noe du kaller naboen for å være hyggelig. Er du med meg?

Et skritt om gangen

Når barna er så små som det veslebror er, så har vi ønsket å la dem forstå, og framfor alt, fordøye bit for bit i takt med alderen. Det kan imidlertid slå flere veier.

Det første året vi hadde gris, og veslekæll var like gammel som det veslebror er nå, fikk han ikke være med. Dette skyldtes først og fremst vårt behov for å gjøre noe for første gang med fullt fokus, uten barna i helene. Det endte med en panisk veslekæll, som da han hadde fått sett slaktene henge i skjulet, var livredd for at pappa skulle slakte ham også! Vi hadde en lang prat, både med ham og hverandre, etter det.

Barn og slakt – akkurat passe

Veslekæll fikk være med året etter. Slik som veslebror var det i år. Han var strålende fornøyd, og trygg på at pappa nøyde seg med grisen. Det er med barn og slakt som med barn og alt annet, tror jeg: Det de ikke erfarer kan raskt utvikle seg til å bli skumlere i fantasien enn det faktisk er.

Griseslakt: God hjelp. Barn som vokser opp på landet vet hvor maten kommer fra.
Veslekæll, 5 år, som hjelper til

Etter et par år fikk veslekæll være med på alt, etter eget ønske. Vi snakket om det i mange uker i forkant, husker jeg, og gutten stod like stødig i avgjørelsen. Han ville se skuddet falle. Og det var en helt naturlig utvikling i det å lære hvordan maten blir til.

Viktig lærdom

Og det er jo lærdom det er! Hvordan skaffe mat. Etter å ha sett veslekæll i aksjon på tirsdag, er jeg rimelig sikker på at han skulle unngå sultedøden med det første om han hadde en gris for hånden. Han er i alle fall langt bedre på skoldearbeidet enn meg! Og lei seg for at han ikke fikk lært å vomme grisen i år var han også.

Barn og slakt: Å ha med barna er viktig lærdom for dem

Helt hvordan klassekameratene skulle klart seg, vet jeg ikke, men det var en ivrig 6./7.klasse som kom inn på tunet her tirsdag med to like ivrige lærere. De var invitert med på slakta i år, og var mer enn klare for å lære om mat på nært hold.

Den samme gjengen var her også for to år siden, og de ble ikke mer traumatiserte enn at de var like ivrige i år. Å ha med barn på slakt slik krever jo litt mer av oss som slakter, for vi må ta oss mer tid til å stoppe og forklare underveis. Men, det gjør vi så gjerne om barna kan få et mer naturlig forhold til hvor de får mat fra.

Vomming av Årets

«Vi lærer jo masse!» utbrøt en like ivrig lærer, og jeg vil ikke prøve å være beskjeden engang når jeg sier meg enig. En slik skoledag er mer verdt enn et år med naturfag og mat og helse til sammen! Å vite hvor maten kommer fra er viktig lærdom!

Barn og slakt

Vi er opptatt av at barna skal få ta del i livet. Hele livet. Det innebærer også å ha kunnskap om hvor maten kommer fra, og ikke minst hva det krever å få den hele veien til tallerkenen.

At selv elleveåringer kan få litt analhumor i det grisen tømmer seg etter å ha endt sine dager er greit. Vi gir rom for de forsvarsmekanismene som trår i kraft. For mange er kanskje møtet med en død gris det første møtet med død overhodet. Og å stå med en vaskeekte hjerne i hendene er jo litt rått, det er jo det?

Barn og slakt: Grisehjerne er spennende!

Vi ønsker at barn og slakt skal være naturlig, slik det var før. Men vi ønsker også at når barn er med på slakt at det skal være på deres premisser. De tøffeste 6./7.-klassingene som var her da vi slaktet, var de to som sa at dette ble for mye for dem, og kom inn til veslebror og meg i gangen da det smalt. Det skal også være greit.

Tidlig krøkes

Fullt så greit at jeg som voksen sitter der, er det egentlig ikke. Det er nok mennesker som hjelper til, så det er ikke det at jeg trengs der ute på tunet. Men med alt jeg gjør og står for, så burde jeg være tøff nok til å se overgangen fra dyr til mat. Jeg klarer jo å slakte høner (jeg forsøker jo i alle fall), så hvorfor ikke se grisen dø?

Jeg har en tanke om det at jeg aldri selv fikk delta på den biten av slaktingen da jeg var barn, har skapt en slags sperre. Likevel får jeg meg liksom bare ikke til det. Jeg var også med på skolding og vomming og alt det der, men da slaktemaska skulle på ble jeg alltid sendt inn.

Kan hende var det lettvint? Eller også var jeg jo jente? Det bare var sånn med barn og slakt den gangen? Jeg vet ikke. Men vi gjør det litt annerledes nå.

Barn og slakt og tidens tålmodighet

Veslebror tror meg nok ikke helt på det, men hans tur kommer. Om et år eller to skal han også se at vi «syta grisen». Vi må se ham an.

Barn og slakt og årets griseslakt: Skolding med skoldehorn. Veslebonden hjelper.
Veslebonden var med og skoldet for første gang

Sånn egentlig tror jeg ikke han hadde fått varige mén av å se hele prosessen. Det hadde kan hende vært verre for barna i barnehagen, som tre måneder etter fortsatt hører om hønseslakt. Det kan muligens være greit at de er spart for detaljene fra et griseslakt i like lang tid.

Men barn og slakt? Jeg er for. Jeg er for at viktig kunnskap skal bringes videre og for at barna skal få anledning til å lære livet. Til syvende og sist så er det ikke hva, men hvordan som teller. Og der er det vi voksne har en viktig rolle, i å legge til rette, avskrekke og gjøre normalt det som virkelig er helt, helt naturlig.

Og spør du om ungene her gleder seg til første svinemiddag neste uke? Det er et soleklart ja! De har jo hjulpet til med å fikse biffen sjæl, jo!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: