Som en gammel venn

Å gå på sopptur er som å se igjen en gammel venn. Igjen og igjen. Det er følelsen av å komme hjem og å kjenne skuldrene senkes samtidig som pulsen stiger.

Våt mose

Det myke underlaget. Det av mose, ris og visne blader som trykkes ned som en myk pute når du trår på det. Trykk på så mange parfymeflakonger du vil. Jeg trykker helst på denne. Kjenner hvordan duften av våt skau og høst frigjøres og finner veien inn i nesa. Det lukter hjemme.

Brune barnåler. Gult løv. Mild råte. Sopp.

Sopp, ja. Se! Der står det en! Den står der som en gammel venn og venter. Jeg lurer på om den blir like glad for å se meg som jeg er for å se den? Akkurat som om grantrærne står der og kanskje håper på at de får bli det utvalgte. Som får komme inn i et menneskes stue, smykkes og sole seg i sentrum for festen og gleden. Får jeg komme til nytte eller skal jeg råtne på rot her jeg står?

Som en gammel venn

«Der står den, jo!» utbryter husbonden. Han peker oppunder en fjellskrent og vi ser den på lang avstand, begge to: Korallsoppen. Så stod den der, i år også. «Den husker jeg vi fant der i fjor også», sier husbonden. Vi plukket den ikke da og vi plukker den ikke nå. Likevel er vi merkelig glade for å se den igjen.

Bløt og myk mose. Jeg tråkker den ned i sakte skritt. Ser meg nøye for. Tenk om jeg i vanvare skulle sette foten på en skatt! På en gammel venn!

Stien er kjent. Hver mosekledte sten og hvert veltede tre. Å se en sopp her, er som å se en gammel venn. En sånn god og stødig en, som alltid er å finne, akkurat der du forventer å se ham. Ofte står det en hel liten flokk og venter.

«Åssen da?» lurer husbonden på. «Jo», begynner jeg, «vi har ikke sett hverandre siden i fjor. Soppen og vi, altså. Men, vi vet akkurat hvor vi skal se etter den og den, og enda vi vet hvor vi finner hver enkelt, blir vi like glade når vi finner dem.» «Å, sånn, ja. Ja.»

Takk for sist

Traktkantarellene står akkurat der de skal. I hopetall. Her er mer enn én gammel venn.

Vi går langs stien. Jeg tråkker ut til siden akkurat der jeg vet jeg vil finne igjen en annen, gammel venn.

Hadde jeg ikke visst at den stod der, hadde den kantarellen aldri blitt funnet. Unnselig. Skjult blant gule bjerkeløv og gule løv fra osp.

På den andre siden av stien fant jeg én gang en spennende fløyelssopp. Jeg har aldri sett den siden, men jeg husker den. Som en gammel venn. Alltid må vi en tur for å se om vi finner svart trompetsopp. Den hvite fluesoppen går vi aktsomt forbi. Den er forlokkende, men farlig.

Den litt mindre farlige, men heller ikke mindre vakre slektningen, går vi også forbi. Selv om den har svensk perlesukker strødd på hatten. Vi letter på vår egen og hilser takk for sist, men går videre.

En gammel venn og en ny venn

Vi kjenner igjen en hel del. Granmatriske, furumatriske, brunskrubb, rødskrubb, giftslørsopp, fåresopp og røksopp. Vi vet hvilke som er giftige og hvilke som er trygge.

Likevel går vi forbi de fleste. Det er forskjell på en bekjent og en gammel venn. Vi vet hvilke vi vil ha.

Innimellom dukker det opp en vi ikke kjenner i det hele tatt. Bilder tas og Artsorakelet konfereres. Hjemme dobbeltsjekker vi soppboka. Mon om det er en ny venn?

Ikke alltid for å ta med hjem, men for å hilse på. Neste gang vi er på tur. «Takk for sist», kan vi si og liksom føle oss litt mer oppglødde for et lite øyeblikk. «Så du den? Husker du ham fra i fjor? Så gøy å sees igjen!»

Vi går videre. Duften av våt mose og en sti fylt av brune furubarnåler er så sterk i nesa at alle andre dufter i verden er glemt. Til og med den av nystekt sjokoladekake og ferske boller. Pulsen stiger på vei opp den siste, bratte bakken, men skuldrene er likevel mer senket enn på lenge. Vi er hjemme.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg