8.mai, oldemor og hel ved
Det er 8.mai, og jeg tenker på oldemor. Hun hadde et godt fang å sitte på, men også alt det vi trenger av kunnskap og mental robusthet som trengs i dag.
Endelig fri
Det knitrer som før over hytte og slott
Et flammende merke i rødt og hvitt og blått
Jeg lurer på hvordan det må ha føltes. Etter fem år under tyskernes okkupasjon, kunne oldemor og alle de andre igjen heise det flotte, vakre flagget vårt.
Det må ha vært en enorm lettelse. Som når du endelig kan ta av deg den stadig tyngre sekken etter en lang marsj i oppoverbakke. Jeg ser for meg at det må ha vært en følelse i nærheten av den – ganger ti.
Alle skjønte vel at ikke alle hverdagens problemer og utfordringer ikke ville fordufte samtidig med tyskerne, men det tror jeg kanskje ikke de ofret for mange tanker på i dag, 8.mai. Rasjoneringen på mat, klær og andre nødvendigheter skule vare enda en god stund. Men, mon tro om de i beredskapslageret sitt hadde spart noe ekstra godt, just til denne anledningen?
Følelsen av 8.mai
Ingen som ikke selv har fått kjenne en krigs herjinger på kroppen kan antakelig noen sinne forstå fullt ut. Verken alvoret eller lettelsen over en dag som denne; 8. mai.
Like fullt bør vi forstå takknemligheten. Det bør vi kunne, for vi har tross alt fått leve i fred siden fordi de gav alt. Noen kanskje mer enn andre, men alle gav.
Kanskje ikke alltid med glede, for det må ha vært et slit. Å holde unger i den verste voksealderen med klær, familien med mat, medisiner. Mange mødre alene mens fedrene drev med sånt som ikke tålte dagens lys. Alltid med en frykt for den ene uheldige episoden som kunne få alt til å rakne. Og her klager vi på tynnslitte nerver fordi det er så mange sommeravslutninger og foreldremøter på tampen av et skoleår. Jeg lurer på hvordan Norges mødre følte det 8.mai i 1945.
Oldemors beredskapslager
Jeg forstår ikke fullt ut hva oldemor måtte håndtere i sin hverdag som mamma til to små gutter under krigen. Men, jeg forstår hva som gjorde at hun kunne håndtere det. Hun hadde den kunnskapen og den mentale robustheten som fikk henne gjennom alle krigsårene. Like fra den fatale 9.april til den fantastiske 8.mai.
Hennes evne til å safte og sylte fra frukttrærne og bærbuskene i hagen, og til å konservere grønnsakene fra kjøkkenhagen. Den det kun var historier igjen fra da jeg vokste opp. Kun noen gamle frukttrær stod igjen i hagen da, som et minne om det som én gang var.
Oldemor kunne alt som trengtes av håndarbeid. Hun kunne strikke, hekle, sy, slå nupereller og brodere. I tillegg kunne hun fjerne flekker, vaske varsomt, reparere og pleie tøyet. Glem for all del ikke forklærne som beskyttet klærne i hverdagen. Jeg husker oldemor med forklede.
Og – hennes lyse sinn. Ikke uten mørke minner, men fullt av godt humør.
Den mentale beredskapen er kanskje vel så viktig som den fysiske?
Les mer HER
Hel ved og 8.mai
Hun var hel ved, oldemor. I likhet med så mange i hennes generasjon. Råtne epler har det fantes til alle tider, men de er som regel i fåtall. Også den gang, for ellers hadde vi neppe hatt en 8.mai å feire i dag.
Og feire må vi. Vi skal ta vare på det som ikke er en selvfølge, og fred er ikke en selvfølge. Like lite som god helse er det. Vi kan gjøre mye for å holde oss i best mulig form, men enkelte ting er likevel utenfor vår kontroll.
Så får vi da også konsentrere oss om det vi kan gjøre noe med. Å møte vår neste med vennlighet og omsorg, for eksempel. Det kan vi gjøre selv om bomber droppes over uskyldige småbarn. Det er heller ikke et dårlig mål å bestrebe, å være hel ved.
Vi kan jo også sørge for å ha nok kunnskap til å klare oss!
Les mer HER
Ja, og selv om jeg inderlig håper og ber om at 8.mai skal være vår eneste frigjøringsdag og at 9. april aldri vil få sin like, så holder jeg likevel oldemor som et forbilde. Oldemor og alle hennes samtidige, kvinner som menn.
En gang, for ikke så veldig lenge siden, kunne vi fnise litt av hermetikklageret til oldemor, men vi fniser ikke nå lenger. I stedet tenker vi på hva vi selv skal fylle beredskapslageret vårt med. Det er jo et tankekors. Og i dag, 8.mai, mens vi har kjellerne fulle av både vann, hermetikk og havregryn …
Det knitrer som før over hytte og slott
Et flammende merke i rødt og hvitt og blått
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 39 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
