Er vi mennesker redd for stillhet?

Er vi mennesker redd for stillhet? Noen ganger kan det nesten virke sånn. Og om du en dag vil høre på stillheten, hvor i alle dager skal du gå?

Ut på lunsj

Jeg stod godt på med helgevasken i formiddag for å kunne takke ja til en invitasjon jeg hadde fått. I dag hadde jeg nemlig invitert meg selv ut på lunsj, og det hadde jeg veldig lyst til å takke ja til.

Jeg gjør gjerne det når været tillater det uten at jeg blir for bløt eller kald. Det er jo så hyggelig, når jeg først likevel skal ut å gå tur, å ta med matpakka også.

I dag tok jeg med den gamle traveren av en matboks og termokoppen opp i skauen, opp på den lange åsen bak huset her. Og mens jeg satt der slo tanken ned i meg: Er vi mennesker redd for stillhet?

Den lange åsen vender jeg stadig tilbake til

Husker du DETTE?

Er vi mennesker redd for stillhet?

En skulle jo kanskje tro at der oppe i skauen, så er det stille. Det trodde jeg også først, der jeg satt under den faste rastefurua mi og nøt kaffe latten min. En fugl jeg ikke så var hissig på ett eller annet, men utenom det?

Jeg lyttet til stillheten, men så oppdaget jeg at det slettes ikke var stille i det hele tatt: En bil durte forbi på veien der nede i bygda. Over meg var det en flymaskin som jeg ikke kunne se i det lette skydekket. Ikke mindre enn to motorsager skar gjennom den antatte stillheten.

Er vi mennesker aldri stille? Er vi mennesker redd for stillhet?

Vi skal leve

Nå er det klart at vi må på den ene eller andre måten komme oss fra A til B. Folk skal få arbeide i skauen. Men når er det egentlig stille? Er det noensinne det?

Jeg ser utover skauene i nabobygda, der lyden av motorsagene kom fra. Hvordan så det ut, fra min plass, for hundre år siden? Eller enda mer interessant; hvordan hørtes det ut?

Er vi mennesker redd for stillhet? Det er et stort spørsmål, nærmest for eksistensielt å regne i vår tid. Tenk om vi skulle måtte komme til å hanskes med våre egne tanker, helt uten distraksjoner! Helt uten en telefon som vibrerer og plinger inn et varsel. Helt uten lyden av en flymaskin eller noe annet som ikke forstyrret den daglige stillhet for godt og vel hundre år siden. Hva ville skjedd?

Er vi mennesker redd for stillhet?

Jeg ble sittende og undre meg. Er vi mennesker redd for stillhet? Antakelig. Og ikke er det mulig å vende seg til den heller, for den er jo knapt å finne noe sted. Riktignok, tenkte jeg, kan jeg jo nyte stillheten innenfor husets fire vegger. Dog, det fratar meg en dimensjon av stillheten om jeg må lukke meg selv inne for å oppleve den. Jeg vil jo ut!

Jeg tømte kaffekoppen og la både den, matboksen og sitteunderlaget ned i rompetaska igjen. Begynte på hjemveien. Flymaskinen der oppe var et sted nærmere sin destinasjon, og motorsagene kunne jeg ikke lenger høre. De forsvant bak åsen, og i lyden av mine egne skritt.

Du, så deilig det er ute! Fullstendig stillhet eller ei, så fyltes lungene med frisk luft. Kinnene fikk røde roser og kjøkkenbenken en egenplukket bukett av blåbærris og bjerkekvister.

Og stillheten? Den tror jeg at jeg skal lytte litt ekstra etter, for den er jo slettes ikke farlig. Menneskene trenger hverandre, men vi trenger også oss selv og den styrken jeg tror vi bare kan finne om vi kjenner oss selv. Og det er vanskelig, det, å bli kjent med noen om det stadig er noen som skal «prate i munnen på».

Hva tror du? Er vi mennesker redd for stillhet?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg