Coronahverdag, du er savnet

I går var det på dagen tre år siden hverdagen ble satt på pause. I alle fall den hverdagen vi kjente, for her på Fjellborg fant vi ganske raskt en ny coronahverdag. Jeg savner den hverdagen. Det har jeg gjort mange ganger siden pandemien slapp taket. Ofte har jeg lurt på om det er noe fra den hverdagen vi kan hente inn i vår vanlige hverdag, eller er det bare slik at det som er forbi, det er forbi?

Vi var heldige

Jeg får nesten forte meg å si at jeg på ingen måte savner å være fysisk avskåret fra de menneskene vi setter pris på å ha i vår nærhet i det daglige. Å tenke på at veslebror måtte på «besteforeldretilvenning» opptil flere ganger, er jo i grunnen absurd. Ikke vil jeg igjen måtte trøste barna mine for at de ikke får lov til å møte vennene sine heller. Skjønt, det skal sies at vi nok på mange måter under coronahverdagen var heldige med hvor vi bodde.

Jeg har aldri lagt spesielt godt skjult på at jeg trives best i utkantstrøk.

Les Stille avkrok savnet HER

Ja, for det medførte jo for det første at vi hadde god plass. De mange restriksjonene som Norges befolkning levde med disse vårdagene for tre år siden, opplevdes nok mindre restriktive for oss. Vi har et stort hus og vi har en forholdsvis stor eiendom. Dessuten er vi nærmeste nabo til en skau hvor ikke så mange ferdes.

Attpåtil hadde vi da, som nå, et godt stykke for ungene å dra for treffe venner. De var forskånet fra å sitte på sin side av hekken og bare se på vennene leke. Og – til alt hell hadde de hverandre. Vi har vel sjelden, i alle fall hittil, følt at vi har hatt så mye igjen for hvordan vi har valgt å leve familielivet vårt som akkurat da, i coronahverdagen.

Det er også det jeg har litt i tankene når det faller over meg at jeg savner den hverdagen vi hadde da coronapandemien var på sitt mest usikre. I den perioden da alt var stengt ned, og det til tross for usikre tider likevel var sikkert. Vi visste hvilke regler vi hadde å forholde oss til og kunne tilpasse oss der etter.

Eie sin egen tid

Og tilpasse oss gjorde vi. Utgangspunktet var på mange måter godt; husbonden kunne fortsatt stå i arbeid, og det bidro til å gi oss en hverdagsfølelse midt i alt sammen. Dessuten hadde vi en ettåring i hus, hvilket gjorde at coronahverdagen på mange måter var preget av rutiner. En ettåring har sin rytme, og den står seg uavhengig av om verden har gått av hengslene eller ei. Vi hadde dessuten kun ett skolebarn og en hjemmeværende mamma.

Nå har det jo sine grunner at denne mamma’n er hjemmeværende, så det der kunne egentlig blitt forferdelig tøffe tak. Plutselig å ha tre unger rundt seg til alle døgnets tider, og i prinsippet ingen steder å rømme for litt egentid.

Derfor ble husmora husmor

Du kan lese mer om det HER

Men, mot alle tenkte odds så gikk det bra. Det skyldtes nok ene og alene at det ikke var noe som helst annet som trakk i meg enn den ene oppgaven å være mamma. Nær sagt ingenting skulle følges opp, og ingenting skulle rekkes. Vi skulle være ingen steder og hva klokka var mellom det øyeblikket vi stod opp og når vi skulle i seng, spilte ingen rolle. Det var så godt!

Coronahverdag gav bonustid

Og det er den coronahverdagen jeg savner. Den hverdagen hvor familien vår fullt og helt eier sin egen tid. En hverdag hvor vi kan gjøre mer av det vi vil, og ikke fullt så mye av det vi må og burde.

Jeg føler på mange måter at jeg fikk litt bonustid i barndommen til de tre ungene våre gjennom coronapandemien. Ekstra tid å bruke på alt det vi i vår vanlige hverdag ellers ikke finner særlig mye tid til. Sånn som å lære seg hva markblomstene heter. Eller lytte til fuglesangen for å skille de ulike fuglene fra hverandre, ha hobbyverksted over flere dager, gå turer, bake, …

Det er jo ikke det at vi ikke kan gjøre de tingene nå også, men nå er det så mye annet i tillegg.

Barndomsminnene på Fjellborg har mye traktor i seg

Les Traktor, trening og egen PT HER

Bare prioriteringer?

Jeg vet at det handler om prioriteringer. Du får den hverdagen du selv skaper deg. Likevel så er det ikke alt du har full bestemmelsesrett over. For eksempel må barna på skolen til gitte tider. Det skulle da også bare mangle. Skolegang er viktig, både faglig og sosialt.

Det samme er fritidsaktivitetene. I alle fall til en viss grad; de trenger noe å utvikles på, men det skal også være rom for frilek slik at de sosiale ferdighetene og båndene skapes. På samme måte så skal det være rom for sosiale sammenkomster, for det utfordrer og utvikler. Det er sunt å engasjere seg utenfor sin egen lille verden, for jeg er ikke så sikker på om mennesket i lengden vil komme videre hvis ikke.

Pusterommene du trenger for å jobbe smart

Du finner innlegget HER

Men, alt sånt tar tid. Jeg har mange ganger siden vi fikk tilbake den hverdagen vi hadde før corona, studert på hva vi kan gjøre for å implementere mer coronahverdag i nåtidens hverdag. Når sant skal sies, så sliter jeg med å få det til. Det er rett og slett ikke rom for det.

Coronahverdag utenfor rekkevidde

Det er på sitt vis greit, for jeg er, når alt kommer til alt, veldig fornøyd med den hverdagen vi har. Vi har lagt an på å ha forholdvis rolige dager her på Fjellborg. Og, selv om det på ingen måte føles som om de er rolige, så vet vi at det er slik.

Her har vi for eksempel én dag i uka satt av til fritidsaktiviteter: På tirsdag har ungene og husbonden speideren og jeg har korøvelse. Vi kunne kjørt tre unger til tre forskjellige aktiviteter hver eneste dag i uka om vi hadde ønsket. Innimellom dukker det opp noen styremøter og foreldremøter, men det er jo ikke slikt som spenner ben på en. Sånn alt i alt har vi mye tid til å fylle dagene med mer enn bare det vi har forpliktet oss til.

Innimellom trenger man en pause og å gjøre noe for seg selv.

Les En tur ut HER

Så, hva er det da som gjør at jeg likevel føler coronahverdagen så langt utenfor rekkevidde? Det er kanskje det faktum at jeg ikke kan få i både pose og sekk? Jeg kan ikke både forlange å eie tiden min fullt og helt samtidig som jeg ønsker å bruke tiden min på det som engasjerer meg og gir meg glede. Sistnevnte forplikter selv om det er aldri så lystbetont. Er det noe som forplikter, må jeg forholde meg til at det følger med et sett «regler» i form av oppmøtetider og liknende.

Høyt tempo

Samtidig føles det så naturstridig å forholde seg til alle disse reglene. Det minner meg på hvor ubehagelig jeg synes det tempoet samfunnet setter er. Hvor langt ut å kjøre vi har kommet. Det er en grådighet lagt for dagen og et rotterace på individuelt nivå som gjør meg aldeles skrekkslagen. Hva skjedde med å være fornøyd med det man har og fellesskapsånden?

Vi fikk noen kjærkomne glimt av den under coronahverdagen. Jeg kan ikke si jeg husker annet enn at folk likte den biten av pandemien veldig godt. Kunne vi ikke i alle fall beholdt det, da, så kanskje vi hadde klart å senke tempoet i samfunnet betraktelig uten at det krevde så mye av hver enkelt? Det ville bare gått av seg selv.

Og det er vel kanskje nettopp tempoet alt koker ned til. Coronahverdagen viste oss at det finnes noe annet. Den sendte oss litt tilbake i det den tvang oss til å senke tempoet, og det gjorde så godt fordi alle gjorde det sammen. Alene så klarer vi ikke å senke tempoet, for som mennesker er vi også en del av noe større enn oss selv – et samfunn. Og, der behøver vi, nærmest for vårt eget beste, å delta. Men åh, så godt det var å slippe å tenke på alt man skulle rekke. Gjøre. Forholde seg til. Jeg savner det!

Coronahverdagen var ikke for alle

Også må jeg jo bare få sagt det, rent avslutningsvis, at jeg har full forståelse for at ikke alle savner coronahverdagen. Det var udiskuterbart en god del utfordringer med den også, og det helt klart mye jeg ikke savner også. Men, jeg mener bestemt at det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det her i livet som gjelder. Det gjaldt 12.mars 2020, og det gjelder nå, tre år senere, også.

Eierskap til tiden eller ei, så handlet vel coronahverdagen vel så mye om hvordan vi som mennesker evnet å tilpasse oss et samfunn som faktisk krevde noe av vår evne til å stå på egne ben, og ikke bare følge på med strømmen og gjøre det som er forventet. Det var spennende og lærerikt å se seg selv i møte med den utfordringen!

Og så kan jeg nok ønske i den ene hånden og drite i den andre, som det på godt norsk heter. Det er vel ikke tvil om i hvilken hånd jeg ender opp med mest. Til syvende og sist er det bare jeg selv som kan bestemme hva slags hverdag jeg vil ha. I pose og sekk er det uansett umulig å få det, så vi må jo velge: Hva veier tyngst?

Jeg savner coronahverdagen, men det er nok også slik at det som er forbi, er forbi. Vi både vil og bør delta i samfunnet, også her på Fjellborg. Da må nok mye av det som gjorde coronahverdagen til det den var forbli minner. Gode minner. Innimellom kan vi jo ta den hverdagen tilbake, men det får nok helst bli i ferier heretter. For, tross alt er vi jo glad for at vi kan klemme hvem vi vil og be hvem vi vil og når vi vil. Det vil vi aldri bytte bort igjen, selv om vi ønsker oss et roligere tempo aldri så mye!

Hva med deg? Er coronahverdagen – helt eller delvis – noe du savner? Eller er det best som det er? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet; det er spennende å lese andres etterpå-tanker.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg