En liten pause

En liten pause kan vi alle trenge innimellom, når hverdagen tar en. Jeg tok en i går, og kom hjem med to lass gull!

Egentid

Selv om jeg som regel er alene hver dag når ungene er på skolen og i barnehagen, så settes likevel ikke den tiden på kontoen for egentid. På formiddagen er det sjelden tid til slikt, for en familie på fem ruller ikke rundt på egenhånd. Da er det nok å henge fingrene i både ute og inne.

Det går imidlertid litt for halv maskin om dagen. Jeg er ikke skikkelig i slaget; forkjølelsen sitter godt i fortsatt. Derfor måtte jeg også melde avbud til korøvelsen i går. Det satt langt inne, for jeg hadde gledet meg sånn, men hvem vil egentlig sitte ved siden av hun som hoster og snørrer som et barnehagebarn i tre timer? Det føltes ikke greit å skulle utsette de andre for det, og heller var ikke formen god nok.

Husmora, Camilla Skår Hverdagen på Fjellborg. En liten pause gjorde godt.

Så, da ble jeg hjemme. Ungene og husbonden dro på speideren til vanlig tid. Hva skulle jeg finne på da? Jeg bestemte meg rett og slett for å ta en liten pause. Eller egentid, om du vil, da.

Yte før nyte

Men, for å nyte må du først yte. Kjøkkenbenken formelig fløt over etter middagen, som inntraff omtrent samtidig med at oppvaskmaskinen var halvveis i sitt program. Skulle jeg prokrastinere eller gjøre kort prosess?

Jeg startet en tjue minutter lang nedtelling på telefonen. Da den signaliserte null, var kjøkkenbenken strøken, oppvaskmaskinen i gang på ny og attpåtil hadde jeg rukket å rydde på plass litt annet småtterier også.

Det gjorde susen, og med enda en god time igjen til de andre kom hjem igjen, bestemte jeg meg for å unne meg selv en liten pause. Jeg hadde rett og slett lyst til å rusle en liten tur!

Jeg har tidligere uttalt at jeg savner coronahverdagen.
Les hvorfor HER

En liten pause

Som tenkt, så gjort. Jeg gjorde ruta kort, for det var ikke lenger enn dagen før at jeg oppdaget at selv 2 × 1 ½ km var i lengste laget.

Frisk luft gjorde godt! En liten pause fra kjøkkenets fire vegger, oppgaver som står på vent. Jeg er jo så vant med å gå en tur hver dag, og jeg merker det særlig på kroppen at jeg har vært mer i ro den siste tiden.

Men! Oj! Hva var det? Og det der? Sopp, jo!

Det er lenge siden jeg har vært så glad for å ha kurv med! Også jeg som tok den med bare fordi jeg nok ganger i høst har angret på at jeg ikke gjorde det.

Jeg er ikke snauere enn at jeg tar ungas klær også, jeg hvis behovet er der.
Se bare HER

Follow the yellow brick road

Jeg følte meg rent som en figur i Trollmannen fra Oz der jeg gikk. «Follow the yellow brick road»; jeg husker ikke resten av teksten, men melodien og bildene fra filmen står klart for meg, og de minnet ikke så rent lite om kantarellstien der foran meg.

Jeg plukket, gikk et par skritt, plukket mer, … Kurven ble tyngre og tyngre der den hang på armen min, og dagslyset svant mer og mer. Det ble visst ikke bare «en liten pause». Til slutt måtte jeg sende husbonden en tekstmelding og gi beskjed om at de ville komme hjem til tomt hus.

Vanligvis renser jeg soppen etter hvert som jeg finner den. I går bare plukket jeg. Det var så gøy! Og takk og lov for den kurven, for skulle jeg tatt av et klesplagg og plukke i, slik jeg ofte gjør, så hadde jeg nok kommet naken hjem!

En liten pause

Omsider la jeg kursen hjemover. Jeg var merkbart sliten, og frøs gjorde jeg også. Dessuten begynte mangelen på skikkelig dagslys å gjøre det vanskelig å se godt nok, selv om jeg nok tror at området var støvsugd etter meg. Uansett hadde jeg fått med meg to lass gull hjem.

Jeg rakk akkurat over den siste kulen der vi kan se huset vårt, til å se den vakre kveldshinmelen som lå over Fjellborg.

Jeg sukket tilfreds og tenkte at den siste halvannen timen hadde vært en god erstatning for korøvelsen. En liten pause var akkurat det jeg trengte. Å ta innover meg alt det vakre rundt meg, en tidlig høstkveld. Ja til mer av sånt, sånne små pauser. Det er nemlig verdt et lass med gull, det også.