Stille avkrok savnet

Kontrasten er stor mellom min stille avkom av verden og den larmende storbyen som Oslo er. Den kontrasten fascinerer meg, og får meg til å føle meg som et barn i en verden full av voksne. Jeg er for liten til å forstå. Eller i alle fall har jeg ikke den rette nøkkelen.

Kald og grå

Jeg er i Oslo disse siste novemberdagene. Tilbake på HLF Briskeby for siste samling på Ménière-kurset jeg startet på i august. Da var Oslo klam og våt og grønn. Nå er Oslo så kald og grå som jeg tror bare Oslo kan være.

HLF Briskeby? Méni-hva for noe?

Se HER

Du kan ta jenta ut av bygda, men ikke bygda ut av jenta. Jeg klarer liksom ikke la være å undre meg over kontrastene mellom denne larmende storbyen og min egen stille avkrok av verden. Og hver gang faller Oslo fullstendig igjennom.

Full av muligheter

For all del; Oslo har mye som ikke bygda har:

Det er kafeer på hvert et gatehjørne her. Jeg har blant annet hatt gleden av å nyte en kopp kaffe og en deilig pannekake på et hyggelig hjørne på Majorstuen i gode venners lag denne turen.

Det er busser som synes å ta deg nærmest hvor enn du vil, uten at du må kikke på klokka. Rekker du ikke den første, så kommer det en til. Ikke bare i dag, men innenfor de neste ti minuttene.

Det er tilbud til å fylle en hver ledig stund med, slik at du slipper å tilbringe den i stillhet hvis du ikke absolutt ønsker det. I går, for eksempel, dumpet jeg uforvarende opp i en quiz-kveld. Utrolig eksotisk, spør du ei jente fra bygda. Spør du de andre quiz-deltakerne, var det nok heller jeg som var eksotisk med mitt bustete hår og en strikkegenser full av sinte sauer.

Jeg savner min stille avkrok

Oslo. Det er hovedstaden vår. En by jeg som god nordmann egentlig burde føle noe for, og som et minimum stolthet. Men, nei. Og jeg syns det er litt trist, ikke minst av respekt for alle de menneskene som har den som sin. Som elsker byen sin slik jeg elsker avkroken min. Men, …

Jeg klarer ikke annet enn å savne hjemme når jeg er her. Stillheten mest av alt. Hjemme er stille ordentlig stille. Ingen bakgrunnsstøy som alltid ligger der som en grunnmur i omgivelsene. Stillhet er bare … stille, hjemme.

Jeg savner den sorte nattehimmelen. Det virkelige mørket der stjernene synes. Hvor natten ikke farges av menneskenes tilstedeværelse. Hjemme, der natten er trygg og mørket ikke skremmer. Hvor mørket ikke skjuler noe, og stjernehimmelen gir deg jording. Lille du i en stor verden, men likevel her.

På bortebane

Jeg savner å møte blikk med smil i. At menneskene i storbyen er like trivelige som menneskene hjemme er jeg helt sikker på, men det synes bare ikke like godt. Her forsvinner alle i mengden. Selv om det på mange måter kan oppleves godt å være en av mange, så ser jeg med undring på hvordan menneskene haster avgårde, tilsynelatende oppslukt i sin egen verden, bare de blir mange nok på ett sted. Hvor er nikkene?

Av ren, opplært høflighet spør jeg nærmest på refleks om «er det ledig her?» før jeg tar et sete på en nær full buss. Jeg ser det i blikket som møter meg at jeg er et utskudd. At her misser jeg kutymen fullstendig. Og det er greit, for det er jeg som er på bortebane. Men jeg blir sittende og undres.

Mens blikket faller på det lille barnet i barnevogna. Når får det ro? Det er mennesker overalt, alltid. Jeg tror ikke barna i byen har det verre enn mine barn har det på landet. Bare annerledes. Men jeg blir så fanget i tanken på hvor ulike vi mennesker er.

Uløselig kode

Og det er kanskje det som er det mest utmattende med hele bylivet for meg, for jeg tar en hver opplevelse av kontrast så sterkt innover meg. Jeg forsøker å forstå, men forstår likevel ikke. Storbyen er for meg som en uløselig kode som jeg ikke klarer å knekke uansett hvilken nøkkel jeg forsøker.

Så tror jeg at jeg har klart det, for en kafé på hjørnet virker praktisk og hyggelig, dét. Tilgjengelig kollektivtrafikk er alle tiders, og jeg tror kanskje at den gjengse innbygger i en by klarer seg med langt færre ting enn oss; to ulike kjøkkenmaskiner, et servise til 16, snøfreser og traktor. Men så har jeg ikke forstått likevel, for jeg må ha stillhet. Jeg må ha rommelighet. Mørke. Også klarer jeg ikke helt å forstå at andre kan klare seg uten og likevel føle seg hel. Selv om jeg vet at det går an.

Som et barn

Jeg er ikke fordomsfull. Ikke er jeg arrogant heller, og jeg tror ikke at vår måte å leve på er den eneste rette. Jeg bare kan virkelig ikke forstå, og det er kanskje det mest fascinerende ved hele storbyen for meg. Den barnlige undringen jeg kjenner på; kan det virkelig være mulig, liksom? Ja, for jeg føler meg mest som et lite barn når jeg er i storbyen. Et barn i en verden full av voksne, og jeg er for liten til å forstå.

Like fascinerende er det at de i Oslo, kanskje og antakeligvis føler det på akkurat samme måte når de besøker steder som mitt. Der ingen gatelys trygger dem i stummende mørke. Hvor det er så stille at du kan forledes til å tro at du er det siste gjenlevende vesen på jord en dag tåka henger lavt. Er det ikke rart?

Min stille avkrok

Oslo vokser ikke på meg. Selv om jeg klarer å finne rette buss og bestille mat via en QR-kode, så klarer jeg ikke å stenge larmen ute. Lik som lyset forurenser nattehimmelen her mellom høye hus og varehus, forurenser lyden tankene mine og roen i mitt indre. Ikke finner jeg bryteren for å skru det av heller. Bygda er mitt sted. Min stille avkrok.

Borte bra, men hjemme best. Oslo har en helt egen magi.

Se bare HER

Likevel må jeg jo gi Oslo det, at den lærer meg mye om meg selv og for det er jeg byen takknemlig. Også håper jeg noen har i stillingsbeskrivelsen sin, i en eller annen bedrift, å gi bussjåførene her i byen en god klapp på skulderen etter hver endte vakt, for makan til innsats den gjengen der gjør er verdt beundring! Det gjør uopplyste, holkete bygdeveier med rådyr og digre elger til absolutt ingenting!

Og med det logger jeg av etter nok en dag her i storbyen. I morgen venter siste kursdag før toget skal ta meg hjem. Hjem til bygda og det stille livet der.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg