Ei uke med store avstander
Uka i bilder; hvor skal jeg begynne? I en trappefabrikk på Espa eller scena i Oslo Konserthus? Aj, aj, aj. Dette har vært ei uke med store avstander i mer enn geografisk forstand.
Det begynte med hverdag
Uka begynte som en hvilken som helst annen. Det var tur i skauen i strålende solskinn.
Det var pannekaker til middag, og også middagen ble avsluttet som en hvilken som helst annen: Med at husbonden sin telefon ringte.
Det er godt med hverdager. De tjorer en fast og særlig i ei uke med store avstander, som denne.
Ut på tur, aldri sur
Tirsdag var også hverdag, men skilte seg fra de andre ved at klokka ringte 05.15. Jeg skulle være med husbonden på jobb.
Det kan det jo strengt talt sies at jeg er hver dag, siden kjøkkenet fungerer som både kontor og kantine i Fagtrapp Østfold, men på tirsdag skulle han litt lenger. I ei uke med store avstander ville vel ikke kjøkkenet være langt nok?
Nei, i stedet satte vi kursen for Espa. Der har Fagtrapp, og dermed også Fagtrapp Østfold, fabrikken hvor trappene lages.
Det var min andre tur på besøk til trappefabrikken, og jeg syns det er utrolig gøy. Nå har det jo blitt slik at det snakkes mye om trapper på Fjellborg etter at husbonden gikk i gang med trappesnekring, men det er ekstra gøy å få se og å få en forståelse av hva det er alt sammen. Det gjør dagene enklere for oss begge to!
Også sørger jeg for mat underveis, da vet du. Ektepar i midten av tredveårene på tur bør ha en rutete blekkmatboks, syns du ikke?
Ei uke med store avstander, men også små
Midt i ei uke med store avstander ble det tid til et kaffebesøk også.
Det var innmari hyggelig, for så minnes man også på at avstandene ikke er så store som man kanskje føler det når hverdagen tar en litt. Når det ligger noe til grunn som binder oss sammen, så er den mellommenneskelige avstanden liten selv om lommene for å treffes kanskje kommer med litt for langt mellomrom.
På jakt etter en god oppskrift på vafler?
Sjekk DENNE
Også var kaffebesøket en ekstra grunn til å ha med Espa-boller hjem, dagen i forveien.
Viktig å hvile
Nå nærmer vi oss helga med stormskritt, både i fortelling og bilder. La meg bare få legge inn et par pausebilder av to som åpenbart ikke beveger seg over alt for store avstander om dagen.
Muusi og Sokrates er to sofagriser så det står etter.
Muusi kom flyttende på senhøsten i fjor.
Bli kjent med henne HER
De breier seg ut og må sørge for å hvile for hele familien, for vi andre får knapt plass i sofaen når de to tar en strekk.
Oslo Konserthus neste stopp
Og så var vi, i ei uke med store avstander, kommet oss til fredag og på toget til Oslo.
Jeg var på ingen måte mentalt klar for helga før avreise, for kalenderen er i overkant hektisk om dagen. Men angrer jeg, tror du?
På ingen måte! For en helg!
Gospelfest i Oslo Konserthus var en opplevelse for livet! Med nesten 400 sangere i et gedigent kor, inspirerende dirigenter og dyktige, dyktige artister fra inn- og utland.
Jeg har lært masse. Jeg har fått være med og stå på scena i Oslo Konserthus på alle tiders gopspelkonsert.
Har kreftene røynet på har jeg fått nye av fantastiske folk jeg har vært sammen med.
Skjønt, blyghet er en luksus man ikke kan koste på seg når man er korist. Her er husmora midt i prosessen med å skifte – midt i foajeen på Oslo Konserthus. Sånt blir også minner.
Det samme gjorde øyeblikket da jeg hadde hele konsertsalen for meg selv. Kunne jeg i frimodighet gått på scena og tatt micen? Ja. Fant jeg i stedet fram knekkebrødpakka og spiste litt? Ja.
Også var det trappa i Oslo Konserthus, da. Veldig stilig vange på den, syns dere ikke?
Husmora? Miljøskadd?
I ei uke med store avstander, så har kanskje helga utgjort den største. I alle fall til den vanlige hverdagen her hjemme i skauen. Fra Oslo Konserthus til vesle Fjellborg. Fra, blant andre, Lurine Cato til … tja … skogens ro? Det er dårlig med fyrverkerier i vår trauste hverdag.
I ei uke med store avstander
Likevel; jeg ville ikke byttet min trauste hverdag mot noe. Riktignok er opplevelser som den i helga, noe helt utenom det vanlige, helt fantastisk. Men, det ble sagt i helgen at «takknemlighet er suksessnøkkelen for et lykkelig liv «.
Jeg er takknemlig. For opplevelser som Oslo Konserthus, men aller mest for hverdagen. I skauen, med familien min rundt meg.
Oslo er en magisk by!
Se bare HER
I ei uke med store avstander er jeg aller mest takknemlig for de små avstandene. De som utgjør hverdagen – på Fjellborg.
Uansett små eller store avstander i ditt liv, så håper jeg at du har hatt ei fin uke også! Og velkommen til å følge med oss her i Hverdagen på Fjellborg også inn i neste uke.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
