Tradisjonsbærere og bestemødre

Dette er et innlegg om to bestemødre som møtes på et fat, og hvor viktige både de og vi er som tradisjonsbærere. Hva gir vi videre?

Litt om bestemødre

I dag blir det et litt annerledes innlegg i Prosjekt Henriette. Etter besøket hos Vesla forrige uke, kommer jeg ikke utenom å få disse tankene ned i skrevet form.

Vesla, eller Henriette Erken Busterud Westgaard som hun egentlig heter, er barnebarnet til Henriette Schønberg Erken. Tenkt det! 98 år gammel er hun kan hende den siste gjenlevende som kan si at hun kjente Henriette Schønberg Erken.

Skjønt, Vesla kjente nok en ganske annen Henriette enn de fleste andre gjorde. Hun kjente først og fremst Bubbu – bestemor. Og, i det føler jeg langt på vei at Vesla og jeg møtes med forståelse, 61 år i aldersforskjell til tross. Hun hadde et nært og varmt forhold til bestemor, og det samme hadde jeg til min bestemor, som gikk bort i våres, 72 år etter Veslas Bubbu.

Helt naturlig kan vi sitte der og dele historier om hvordan vi begge la veien innom bestemor på vei hjem fra skolen da vi var barn. Som om vi liksom befant oss i samme tid. Likevel så ligger det en hel verdenskrig, og et hav av tid og flere generasjoner i mellom. Og jeg syns det er så fint, for bestemødre er bestemødre enten vi er 98 eller 38.

Bestemor betød noe helt spesielt for meg, og har vært mitt store forbilde.
Les mer HER

Bestemødre som tradisjonsbærere

Nå valgte Vesla en litt annen retning i livet enn Henriette Schønberg Erken gjorde for sitt eget. Å følge i Bubbus fotspor lå ikke for henne, og hun valgte i stedet å bli barnepleier. Ikke så langt unna egentlig, kanskje, med tanke på hvilken grad av omsorg som trengs i både det ene og det andre yrket.

Jeg har jo heller ikke akkurat fotfulgt min bestemor i livets veikryss, men utfallet ble på mange måter ikke så ulikt likevel.

Og akkurat det tenkte jeg på forrige uke, da jeg skulle besøke Vesla. Hvordan bestemødre er tradisjonsbærere. Hvordan vi selv er det, og mødrene våre i leddet mellom. Ja, noen ganger kan det være at tradisjonene kommer ad omveier og også hopper over et ledd, men poenget er i grunnen likevel det samme.

For det at vi viderefører den kunnskapen vi har – både eksplisitt og implisitt – så bevares tradisjonene! Underveis endres og tilpasses de kan hende for å funke i den tiden de skal bæres videre, men de videreføres.

Og før det blir ramaskrik, så er selvsagt mannfolk tradisjonsbærere også. Det var bare at akkurat nå handlet det om bestemødre. Og når vi først snakker ramaskrik – hvordan var det egentlig med disse husmødrene?
Les min mening om et misforstått yrke HER

Henriette Schønberg Erken en ener

På det området kan selvsagt Veslas bestemor sies å ha vært en ener. Henriette Schønberg Erken skrev jo tross alt Stor Kokebok, og ikke bare den heller, forresten. Hun samlet jo en hel rekke oppskrifter og bruksanvisninger, om vi kan kalle det det, for hvordan man steller med hus og hjem, hint og annet. Hvis ikke det er ivaretakelse og videreføring av kunnskap og tradisjoner, hva kan da sies å være det?

Ja, for oppskrifter er jo ikke annet enn tradisjoner satt i system. På et eller annet kjøkken har en eller annen alltid laget mat. Lært opp neste generasjon som igjen har lært den neste. Folk har alltid fått mat i livet før oppskriftene ble overlevert i skriftlig form nedover i generasjonene.

Videre tenker jeg som så at bestemor også var en sånn tradisjonsbærer. Riktignok skrev hun ikke kokebøker, men hun sørget for å bringe det videre på sitt vis. Gjennom å lage maten og servere den med så mye omsorg at det ble noe jeg tok med meg videre.

Bestemødre som møtes på et fat

De tankene stod jeg med da jeg lagde kaffekosen jeg hadde med da jeg besøkte Vesla sist uke. Jeg ville så gjerne lage noe fra Stor Kokebok, for noe annet går liksom ikke an når man skal på Erken-besøk. Men så, skjønner du, ville jeg så gjerne også lage noe som betyr litt ekstra for meg. En oppskrift jeg er glad i.

Og bare for å ha det sagt, så har jeg trykket mang en oppskrift fra Stor Kokebok til mitt bryst og blitt veldig glad i dem, men så var det liksom noe med å hedre hun som har vært den største tradisjonsbæreren for meg også: Bestemor.

Jeg klarte det. Hele resultatet skal jeg dele i Prosjekt Henriette neste uke, men det ble to bestemødre som møttes på et fat. Bestemor og Bubbu. Jeg skulle ønske jeg kunne ringt bestemor og fortalt det!

Tradisjonsbærere som har æren

Vellykket ble det nemlig også, og godt og vel halve kaka forsvant i løpet av formiddagen. Vesla likte den godt, og det ble meg fortalt at «når baksten er god så har det mye med bakeren å gjøre». Det er kan hende den fineste komplimenten jeg har fått for kjøkkenkunnskapene mine noen gang.

Jeg tar imidlertid ikke æren selv. Jeg velger å gi den videre til viktige tradisjonsbærere. To bestemødre som på hvert sitt vis har sørget for å spre gleden med god mat. To bestemødre som levde i en tid hvor alt med måte var en god leveregel og maten var noe som samlet menneskene. Ikke noe de spiste hver for seg på full fart mellom. Uten de bestemødrene hadde mye sett annerledes ut, det er jeg sikker på.

Jeg snakker for meg selv, men også Vesla, tror jeg, når jeg sier at vi var heldige med bestemødrene våre. Og, for alt jeg vet, kan det jo tenkes at det er to bestemødre som også nå sitter og ser ned på barnebarna sine og hvordan de møtes i forståelse og fellesskap over nettopp bestemødrene og de tradisjonsbærerne de var? Enda det ene barnebarnet rent aldersmessig kunne vært oldemoren til det andre.

Viktig videreformidling

Nå kunne selvsagt dette innlegget har sluttet med det. Det hadde vært en fin avslutning. Likevel syns jeg det er viktig med en konklusjon, for disse tankene er jo mer enn tanker. De er et viktig poeng! Nemlig:

Vi har et viktig ansvar i fortsatt å være tradisjonsbærere! Ikke bare i mattradisjonen heller nødvendigvis, men i alt, for det er faktisk oss det hviler på. Deg. Meg. Oss. For: Hvem er vi? Hvem hjalp oss til å bli den vi er? Hva vil vi gi videre?

I dag har jeg lært veslekæll å lage brun saus. En filleting i det store og det hele, kanskje, men likevel ikke, for det må læres. Noen må lære ham og hans generasjon skal det kunne læres videre. Jeg lærte ham – både fordi han trenger kunnskapen i helgas speider-NM (!), men også fordi jeg ser det som basiskunnskap som er verdifullt å kunne. (Og kjøkkenlærlingen presterte et alle tiders resultat, det skal han ha for!)

Jeg lærer ham fordi noen lærte meg det og gav meg verdien, og sånn tar vi det videre. Med litt god hjelp fra Henriette Schønberg Erken og Stor Kokebok, selvsagt.

Så takk, kjære bestemor, kjære Bubbu og alle andre tradisjonsbærere i for- og nåtid, for at dere bragte og bringer videre. Det settes pris på! I øyeblikket er det kanskje ikke så synlig, men sånn etterpå? Da er det gull verdt!

Vil du være sikker på å få med deg neste ukes Prosjekt Henriette og alt annet her fra Hverdagen på Fjellborg? Husk at du kan abonnere på bloggen via e-post eller også godta varsler fra siden. Da får du med deg alt som skjer, så fort det skjer. Og du? Har du husket å melde deg på nyhetsbrevet? Les mer og meld deg på HER.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg