Tre lys – et for lengsel, for store og små

I morgen tenner vi det tredje adventslyset. Det for lengsel. Og er det ikke rart, hvordan lengselen kan arte seg så ulikt for liten og for stor?

Adventshelg

Så tenner vi tre lys i dag. For lengsel, håp og glede.
De står og skinner for seg selv og og oss som er til stede.
Så tenner vi tre lys i dag. For lengsel, håp og glede.

Eller i morgen, da. Det er i morgen vi skal tenne tre lys. Like fullt er det den tredje helgen i advent. Den nærmer seg nå, jula. Og lengselen? Ja, jeg er ikke et øyeblikk i tvil om hva den største lengselen her i huset er om dagen. Det er lengselen etter julaften! Er det lenge igjen nå?

Akk, ja. De er heldige de som enda lever så i nuet at lengselen utelukkende handler om det som skal komme.

Lengsel for små

Særlig veslebror dirrer nærmest av spenning og forventning om dagen. Ja, i ren, skjær lengsel etter alt som skal komme. Nissen som kommer med små pakker og henger på adventskalenderen om natten, lussekattene til frokost, julemarkedet på formiddagen og tremenningen som kommer på ettermiddagen og skal være natta over.

Det er bare én dags gleder, siden kommer alle de andre dagene. Er det rart at lengselen kan rive og slite i en liten kropp så det går på tålmodigheten løs?

Ja, på mors også. Det er like mange dager igjen til julaften enten du spør meg til frokost, etter skolen, før middag, under middag, etter, eller på sengekanten – samme dag. Likevel smiler jeg, for det er vanskelig ikke å gjøre det av den entusiasmen han og brødrene legger for dagen nå i førjulstiden.

Lengsel for store

Samtidig setter det mine egne lengsler i et nytt lys. Hva er mine lengsler?

Jeg er voksen. Har mer levd liv bak meg. Flere andres levde liv å minnes, ikke minst. I mine lengsler kan jeg finne bestemors lure smil, mammas kakao, oldemors visdom, morfars omsorg. Der finnes også dager uten bekymring, lange av lek, snø vinteren gjennom og et rosafarget værelse.

Denne jula er det kanskje bestemor jeg savner mest. Hun døde i våres.
Les ordene mine til henne HER

Lengslene blir så sterke i konturene nå i adventstiden. For hvert lys vi tenner, litt tydeligere. «Åh, husker du den gangen», spør vi hverandre. Sukker med stjerner i øynene som er forbausende like de vi finner i barnas øye omtrent på denne tiden.

«Ja, det var tider, det,» nikker vi henført, bekreftende.

Tider skal komme

Det hender jeg møter meg sjøl i døra. Den vesle frøkna med stjerner i øya og kribling i magen. Mon tro hva nissen henger på kalenderen i natt? Er det med en viss lengsel i blikket mitt møter hennes?

Jeg tror nesten det. Og jeg kan godt la meg fange i den lengselen. Men; jeg kan også velge å la det være. I stedet velge å slå følge, framfor bare å møte. Det kan være lettere sagt enn gjort, men har jeg egentlig prøvd?

For, har ikke vi voksne så altfor lett å la oss hensynke i fortiden? Ikke bare for at alt var bedre før, men fordi … tja … mesteparten av livet vårt befinner seg der? Og det er fint å se tilbake, men samtidig misunner jeg barna mine lengselen deres. Etter det som skal komme.

Lengsel med glede

Vi er over halvveis til jul. Elleve dager er det igjen. Ti, når vi har tent lyset for lengsel. Jeg vil lengte, jeg også. Etter det som skal komme. Jesusbarnet, jo visst. Men også alt det som gjør jul til jul.

Kjenner jeg etter, så har jeg den lengselen i meg, jeg også. Etter lussekattene til frokost i dag. Til julemarkedet og til å høre latteren trille gjennom huset når de store guttene leker med veslemor som kommer på besøk. Jeg har en lengsel etter å møte en venninne i morgen som jeg ikke har sett på mange måneder. Jeg gleder meg så jeg nesten ikke kan vente, faktisk, selv om voksen-meg sitter på skulderen og hvisker meg i øret: «Bare vent, dere har ikke hatt omgangssyken i hus enda, og du kjenner Murphys lov!»

Og slik kan jeg holde på. Du kan godt kalle det gleder, for jeg gleder meg til alt sammen. Like fullt er det en lengsel. En lengsel etter alt som er godt. En ny generasjon som får knytte bånd. Tid med venner. En juleferie som nærmer seg. Da skal vi være fulltallige her hjemme, mange dager på rad.

Det er mye godt der framme også. Om vi bare ikke glemmer det for lengselen etter alt som ligger bak. Det er kanskje noe å minne seg selv på i denne lengselens høytid. Særlig for oss som har mistet noen siden jula som var, og har fått en ekstra påminnelse om livets forgjengelighet. Minnene er gode å ha, men framtiden har forhåpentligvis flere å by oss. For dem skal jeg tenne det tredje lyset i morgen.

God adventshelg!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg