Septemberlørdagen vi ikke glemmer

Det har blitt mye sykehusliv her på Hverdagen på Fjellborg i det siste, men så har det også vært en stor del av hverdagen. Det er imidlertid ikke første gang vi står i en hverdag preget av uvisshet og en tilværelse på sykehus. I disse dager er det syv år siden den septemberlørdagen vi ikke glemmer, da veslebonden ble pasienten.

Septemberlørdagen vi ikke glemmer

Spør du noen av oss om vi husker den septemberlørdagen for syv år siden, så tror jeg alle vil svare et raskt ja. Ja, med unntak av veslebonden selv, da. Han var bare 1 ½ år gammel og hadde bare ett ord, bortsett fra mamma og pappa, i vokabularet: Traktor.

Noe av det jeg kanskje husker best, er hvor viktig det var for meg at huset var i orden før jeg dro avgårde. Vi skulle bare på basar litt lenger opp i bygda, men huset var likevel ryddet som om vi skulle på en ukes lang sommerferie. Du vet, sånn at det skal være hyggelig å komme hjem igjen. På kjøkkenbordet lå en nystrøket duk. Oppå den igjen stod en vase med en vakker høstbukett i og en boks med nystekte kjeks i. De skulle vi kose oss med til kvelden.

Septemberlørdagen vi ikke glemmer, kaffebar mormorkjeks

Det ble ikke noe kjeks den lørdagskvelden. I stedet fikk husbonden og jeg hver vår brødskive med leverpostei fra en sånn liten porsjonspakning på. Brødskivene spiste vi på et venteværelse på Ullevål sykehus. Veslebonden var et eller annet sted i den store bygningen, sammen med et helt team som arbeidet for og med ham. Husbonden og jeg diskuterte rolig hvordan vi best mulig kunne løse det praktiske de neste par dagene.

Hva som skjedde med veslebonden har jeg skrevet om tidligere.

Du kan lese innlegget til skrekk og advarsel HER

Alle sannsynlige scenarioer

Både husbonden og jeg er rasjonelt anlagt, og ikke minst pragmatiske når situasjonen krever det. Disse septemberdagene for syv år siden har vi absolutt blitt minnet på den siste tiden også. Hvordan løser vi det dersom det blir ny innleggelse nå? Skal jeg gjøre det ærendet før eller etter sårkontrollen? Hva blir enklest dersom …? Hvordan ser din kalender ut?

Alle sannsynlige scenarioer blir overveid og skissert en løsning. Da stiller vi liksom forberedt selv om det likevel er utenfor vår kontroll. Om ikke annet, så glir i alle fall logistikken i en familie på fem litt glattere, når det hverdagen har en litt mer ujevn underflate. Det var noe vi erfarte også da det var veslebonden som var pasient. Når livet skjer, og man kanskje skulle tro at alt stokker seg, da legges en utrolig evne til konsekvenstenkning for dagen. Det er ikke den ting man ikke er forberedt på!

Septemberlørdagen vi ikke glemmer har formet oss

Jeg har ofte tenkt på hvordan hendelser i livet former oss. Det som synes som en episode der og da, kan spille inn på livet på mange uante måter senere. Nå skal ikke jeg utlevere alle små og store ting som for veslebondens del kan spores tilbake til brannskaden han fikk som halvannetåring, men det kan trygt sies å ha preget hverdagen hans like til dags dato. Er ikke det rart å tenke på?

Septemberlørdagen vi ikke glemmer da veslebonden brant seg på kaffe

Kanskje ikke, tatt i betraktning alderen hans og mangelen på språk til å sette ord på traumet han ble utsatt for. Selv om jeg unektelig følte meg som en mamma mer opptatt av å ta bilder med mobilen enn selve ungen, er jeg i ettertid enormt glad for at jeg tenkte så langt som til å ta bilder av veslebonden allerede da han lå i ambulansen på vei til Ullevål. Bildene ble tatt med en hensikt som viste seg god i etterkant. Bildene, i tillegg til tre diplomer og en bamse og et arr, er det eneste veslebonden har som kan hjelpe ham til å kjenne til hans egen historie med 3 ½ uker som pasient. Septemberlørdagen vi ikke glemmer, husker ikke han.

Ja, eller veslebonden husker, men uten å huske. Kroppen husker. Det fantes ingen annen forklaring på hvorfor gutten gikk i vranglås hver gang det ble servert varm mat. Hver eneste middag i flere år etter ulykken måtte planlegges godt, slik at veslebondens porsjon rakk å bli tilstrekkelig avkjølt til at familien kunne spise måltidet sammen.

Det setter seg

Det har vært, og er fortsatt, mange slike små ting i hverdagen. Ting som hver for seg ikke har en så stor betydning, men som samlet sett danner et mønster som vi tydelig ser hvor har sitt opphav. Kjedelig for veslebonden, selvsagt, men interessant sett fra vårt perspektiv. Hvordan én enkelt episode setter seg i kropp og sinn, ofte helt uten at man kunne forstå det før man i ettertid sitter der med alle puslespillbrikkene.

Veslebonden

Som foreldre har vi lært mye av akkurat det der. Det kom kanskje særlig til uttrykk da veslebror kom til verden. Han har i flere perioder vært et sykehusbarn, og senest i vinter da han hadde en medisinsk tilstand som krevde blodoverføring. Bilder, bilder, bilder! Og vi har en lekekurv full av oralsprøyter, instrumenter for måling av oksygensmetning og bandasjer. Å få bearbeide gjennom lek er viktig!

Det kan synes å ha skjedd noe i årene mellom 2015 og 2022 på akkurat dét området. Eller kan hende har det hatt mer å si hvilke mennesker vi har møtt underveis. Det er vanskelig å fastslå kun ut fra egen erfaring. Likevel skulle jeg nok ønske at vi hadde visst da det vi nå vet; hva konsekvensene kan være av en skade man tror man er ferdig med i det sårene er helet. I etterpåklokskapens lys, så burde vi kanskje ant det også, men traumer slår jo så ulikt ut, også var det jo det at gutten var så liten …

Vi holder fast ved septemberlørdagen vi ikke glemmer

Veslebonden har det fint i dag, altså. Og han spiser middag. Forrige uke kom han til og med stolt hjem fra skolen og fortalte at han hadde lært å bruke strykejern! Det er faktisk ganske stort. Likevel er det ikke mulig å legge den septemberlørdagen vi ikke glemmer så lett helt bak oss riktig ennå. Kanskje, med alderen, når fornuften kan overstyre impulsene.

Veslebonden

Uansett, så vet jeg ikke helt om vi vil glemme, heller. Bevissthet er ferskvare, og selv om vi vet at ulykken knapt kunne vært unngått, så gjør minnet om de ukene på Ullevål at vi er ekstra påpasselige. Vi tenker ett hakk lenger hele tiden fordi vi vet og husker.

Det er fort gjort

Så kan du kanskje lure på hvorfor jeg drar opp denne historien, nok en gang. Vel, det er for å minne deg også på hvor fort det kan gå galt:

Halvannen time på kaffekanna;
Fem minutter i et pappkrus;
Mindre enn to desiliter;
Annen- og tredjegradsforbrenning
Tre og en halv uke på sykehus

Hva skal du gjøre når uhellet skjer?

Se HER

Det er fort gjort, altså! Jeg kjente litt på det igjen forrige uke. Jeg var jevnlig på sykehuset for å foreta sårkontroll av fingeren. Hva skjer i dag? Blir jeg lagt inn? Er infeksjonen tilbake? Tanken om at alt skal være klart for alle tilfeller, slår inn. Ikke fullt så mye av intuisjon som den septemberlørdagen vi ikke glemmer, kanskje, men det kjentes uansett greit å ha et godt utgangspunkt. En ryddig kjøkkenbenk og klær i skapet. Du vet aldri …

Skjønt, det vil jo helst gå godt. Det gjorde jo det etter den septemberlørdagen også, heldigvis.

Septemberlørdagen vi ikke glemmer

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: