Tungvint er lettvint

Ferien vår foregår for en stor del i Astrid Lindgrens univers i år. Det har gitt meg en påminnelse om at det jeg opplever som tungvint, er lettvint.

Hjemme hos Emil

Så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg elsket historiene om Emil i Lönneberga. Hva som fenget meg aller mest som barn kan jeg ikke tydelig huske, men kan hende var det en slags gjenkjennelse i Emil og Idas liv. Det var ikke det samme, men i det minste det nærmeste jeg så på Barne-TV som kunne minne om mitt.

Både som barn og voksen har jeg feriert i Småland. I Astrid Lindgrens univers. Sist gang var i 2019, da veslebror var et halvt år. Det husker han, naturlig nok, ingen verdens ting av, men nå er det han som lever seg inn i Emils historier. Hva som passer til hvilken alder her varierer nok noe, men det er uansett noe for alle.

Også for oss voksne, enten vi velger å være med i leken eller ikke. Skjønt, leken ligger nok på sitt vis fortsatt i oss også, for fortsatt er det Emil i Lönneberga og Barnen i Bullerbyn som er mine favoritter. Hver på sin måte. Og på en annen måte nå enn da. Denne ferien har det nemlig slått meg hvor lettvint vi har det til tross for at det tidvis oppleves tungvint.

Tungvint nåtid?

Ja, for det er tungvint å hente klesvaska, gå ut og rundt huset – uansett vær – og inn i kjelleren. Når klærne er vasket, må jeg samme vei tilbake, og ofte opp en trapp også, for å henge de tunge, våte klærne til vask. Tenk så deilig det skal bli når vi får et operativt vaskerom og hele klesvaska tas i samme rom!

Og tenk så lettvint jeg egentlig har det, sammenliknet med Ida og Alma som måtte bære klesvaska til bekken. Vinter som sommer. Vannet ble slått ut av sengklærne med håndkraft, ikke sentrifugert ut av en maskin som kjører 1 400 omdreininger i minutter. Jeg har det faktisk ganske lettvint til å ha det så tungvint.

Det samme når jeg safter og sylter. Jeg ser det jo i Stor Kokebok også fra tid til annen. Tenk så lettvint det er å ha agurkene på glass med skrulokk framfor på krukker, selv om det er mer tungvint enn å kjøpe i butikken.

Jeg må ikke vokse, lakke, passe opp for mugg. Alt jeg trenger er å sterilisere, ha på hva enn jeg skal sylte og sette på et lokk. Ja, for ikke å snakke om alt jeg kan putte i fryseren!

Hjemmefryseren, hva skulle vi egentlig gjort uten? Da snakker vi fra tungvint til lettvint, da!
Les mer HER

Stor respekt

En kan kanskje skjønne at det fra tid til annen ble litt for mye for den godeste Anton Svensson. Tenk hvilket ansvar som hvilte på hans skuldre for å fø familien og enda to til. Det var en tid hvor flesket ikke lå i frysedisken på Ica som en behagelig plan B om det knep.

Og så kan jeg stå der, vinterstid i 2025, og beklage meg over hvor tungvint det er å holde hønene med vann når det fryser. Jeg kan jo bare gå inn og tappe rett fra krana der. Sånn var det ikke før.

Til sammenlikning har vi det så lettvint som bare det, selv om jeg tror vi også går glipp av en hel del gleder underveis. Kanskje nettopp derfor er det greit å holde fast på noe av det som i vår tid kan regnes som tungvint, bare også for å bevare gleden? Eller i det minste jordingen.

Ja, for om alt blir for lettvint, så forsvinner jo også en hel del av respekten for tingenes verdi. Enten det er maten vi spiser, klærne vi har på oss eller tingene vi eier. Kommer det for lett til oss, så betyr det ingenting. Krever det litt slit …

Mor Alma er jo bare i Astrid Lindgrens bøker, men jeg sender henne likevel en tanke når jeg står der og stapper pølser og sylter bær. For jo, jeg gjør det kanskje mer tungvint enn de fleste i dag, men jeg har det i alle fall langt mer lettvint enn de hadde det den gang da. Det er noe å huske på, det også.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg