Når kroppen sier stopp

Sykemeldingsdebatten raser i mediene. Alle sier at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor. Er det litt det samme når kroppen sier stopp?

Sykemeldinger på agendaen

Sykemeldinger står på agendaen i mediene om dagen. Det er valgkampsommer og politikere og andre synsere er ute og mener noe. Mange om ting de antakelig aldri har kjent på kroppen.

«Når du er sliten etter å ha vært på jobb, har du gjort en god jobb», konkluderte sjefslegen i NAV, Marit Hermansen i sitt innlegg forleden. Hun gikk til angrep på de gravide som tydeligvis sykemelder seg over en lav sko. Som om det å ha invalidiserende bekkenløsning og hyperemesis er forenlig med en vanlig arbeidshverdag. Som om alle arbeidsplasser kan tilrettelegge i samme grad som i de store, offentlige etatene (som jo hun er ansatt i).

Hun har blitt motsagt så til de grader i alle kanaler. Det skulle da også bare mangle. Men debatten om de sykmeldte er fortsatt ikke lagt død. Her skal det ugleses, mistenkeliggjøres og piskes, tilsynelatende alle under én og samme kam. Som om de som ønsker sykemelding i ferien for en liten forkjølelse er den store majoriteten av sykmeldte. Ikke de som blir det fordi kroppen av en eller annen grunn sier stopp.

Når kroppen sier stopp

Jeg har selv vært én av dem. Med en kronisk, underliggende sykdom ble jeg til slutt en del av statistikken. Først sykemeldt, så langtidssykemeldt, før AAP og uførhet. Uten å gå i dybden, kan jeg bekrefte at det er ikke et løp du velger av latskap eller et ønske om «gratis» penger.

Drømmen om yrkeslivet ble raskt et mareritt.
Les historien min HER

Nei. Når kroppen sier stopp, så er det noe ganske annet enn å være sliten fordi du har gjort en god jobb. Og da er vi egentlig allerede ved kjernen av det jeg undrer meg mest over i denne debatten som nå raser mellom varsler om varmerekorder og nye angrep på Gazastripen:

Alle sier at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor!

Det er klart at sykepenger er en kostbar ordning. Det er det vel ingen som er uenig i. Men hvorfor er det ikke én eneste politiker eller annen synser som tar seg bryet med å se litt nærmere på hvorfor sykefraværet er så stort som det er? Alt de gjør er å slå fast at sykefraværet må ned. Fortrinnsvis ved hjelp av økonomiske virkemidler, via mistenkeliggjøring.

Hypotetisk sett

Men la oss nå, bare for et øyeblikk, anta at det ikke er unnasluntring og lav arbeidsmoral som gjør at sykefraværet stiger. Kunne det være en mulighet for at det er hos selve samfunnet problemet ligger og ikke hos den enkelte arbeidstaker?

Og, siden det også er kvinner som står for den største andelen av utskrevne sykemeldinger; kunne vi også samtidig anta at det ikke er fordi hun stiller for høye krav til seg selv at det går utfor? Kan det rett og slett være samfunnet som har for høye krav?

Til at man skal bære fram barn samtidig som man spyr tarmene ut og humper rundt på krykker fordi bekkenet truer med å ramle fra hverandre og arbeider fulltid til uke 37? Et krav om at kvinnen skal tilbake på arbeidsplassen når barnet er et sted mellom 15 uker og et halvt år gammelt? Mens det fortsatt ammes, også nattestid, barnet trenger nærhet og mor også, rent instinktivt, trenger barnet.

Legg til belastende yrker både fysisk og psykisk på grunn av lav bemanning, syke barn, kan hende også alvorlig sykdom i familien eller andre ting som påvirker et enkelt menneskes evne til å fokusere fullt og helt på en oppgave. Så lar du langtidseffektene av denne pakka få virke.

Når kroppen sier stopp

Kan det faktisk tenkes at når kroppen sier stopp, så er ikke det fordi denne kvinnen – dette enkeltmennesket – har et ønske om å servere familien sin sunn, næringsrik mat laget fra bunnen av? Eller fordi hun syns det er litt ålreit at hjemmet ser sånn noenlunde rent og ryddig ut?

Ja, for det er jo dét samfunnet er opptatt av, at vi må senke kravene til oss selv!

Jeg har aldri møtt et menneske som har blitt utbrent og møtt veggen fordi hun (eller han) støvsugde et par ganger i uka, ryddet stua før leggetid og egenhending bakte sjokoladekake til sønnens toårsdag. Kanskje pyntet litt til jul. Det er ikke der skoen trykker!

Derimot har jeg møtt mange mennesker som er under et stort press mellom 8 og 16 hver dag. Som pålegges arbeidsoppgaver de ikke har tid eller evner til å utføre. Mennesker som alltid strekker seg litt ekstra for jobb. Ofte i en slik grad at de er så slitne når de kommer hjem at kvelden tilbringes slumrende på sofaen framfor med meningsfylte aktiviteter med ungene. Men det er klart, så lenge de er slitne, så har de i det minste gjort en god jobb!

Ting jeg ikke forstår

Det er visstnok disse menneskene som misbruker sykemeldingsordningen i velferdsstaten. Ikke politikere som står i en kraftig mediastorm de selv har skapt ved å være litt slepphendte med regelverket.

Jeg forstår det bare ikke. Når kroppen sier stopp fordi samfunnets krav er for høye, så er det den sykmeldte som skal gå i seg selv. Ta seg sammen.

Hva mer er det egentlig det forventes at den sykmeldte skal gjøre? Jeg kan ikke snakke for alle, men av egen erfaring, så kan jeg si såpass som at det er ikke pliktene som først må vike når kroppen er i ferd med å si stopp. Da er det først tid med venner, treningen, de sunne måltidene, bursdagskaka og tålmodigheten med unger og ektefelle.

Jeg har tidligere tatt til orde for å savne coronahverdagen.
Les hvorfor HER

Når ikke det er mer å fjerne fra timeplanen etter arbeidstid, og man fortsatt er sliten, hva skal man gjøre da? Man blir dessverre heller ikke mindre sliten av å kutte alt i livet som gir en positivt påfyll.

Hva kan vi gjøre når kroppen sier stopp?

Framfor å rasle med sabler og karensdager, kanskje vi heller må stoppe opp litt å se på selve samfunnet. Hvorfor Jeppe drikker.

Er kuttene i helsevesenet (hvor en stor andel kvinner arbeider) blitt for voldsomme? Både for de ansatte, men også de som trenger det for å bli friske og komme seg (raskt) tilbake på jobb. Burde foreldrepermisjonsordningen vært en tur under lupen? Har foreldre nok sykedager å ta av det første barnehageåret? Hvordan fungerer egentlig skattesystemet vårt? Har folk råd til å leve? Dårlig økonomi er en velkjent stressfaktor, og stress gjør over tid syk. Burde pensjonsalderen differensieres etter yrke?

Spørsmålene er mange når kroppen til en arbeidstaker sier stopp. Men de spørsmålene stiller vi ikke. Antakelig for at da flyttes ansvaret over på de som faktisk burde bære det. Å ta tak i problemene, slik de faktisk er, tror jeg ville bli en ubehagelig oppgave.

Men tenk, da, om det faktisk ville være mer kostnadseffektivt å se på hva vi kan gjøre for å unngå at kroppen sier stopp for så mange? Det er vel bare det, at det å sette opp de alternative regnestykkene heller ikke ville være så behagelig.

Kanskje ville omveltningene i samfunnet bli for store ved å la samfunnet ta sin del av ansvaret for å unngå utslitt arbeidskraft? Også ville den økonomiske veksten, som er så viktig, gå rett ad undas. Da er det kanskje bedre å la de syke ryke og reise i stedet, tross alt. Gi Jeppe en øl til. Han har bare å ta seg sammen!