Syk kultur?

Debatten raser. Er det virkelig en syk kultur å sende ettåringer i barnehagen? Og bør egentlig folk uten barn få lov til å uttale seg i et så viktig spørsmål?

I hardt vær

KrFU-leder Ingrid Olina Hovland får det glatte lag nå, etter at hun i går var ute i VG og sa at hun aldri ville sendt en ettåring i barnehage. «Jeg mener det er en syk kultur når vi topper statistikken for å ha de minste i barnehage», sier hun. Familien undergraves som fellesskap, og hun oppfordrer norske familier til å ta mer ansvar for barna sine selv. Underforstått: Ikke overlate dem til institusjonene.

Og kritikken hagler. Ikke uventet kanskje, men jeg syns likevel det er rart at ingen viser vilje til virkelig å lytte til hva det er Hovland har på hjertet.

VG har i samme sak intervjuet en professor i pedagogikk som tar til orde for at barnehagen ikke er et skadelig sted for de aller minste barna å være – så sant den er av god kvalitet (!). Samtidig, forklarer professoren, finnes det ingen langtidsstudier som viser hvordan barna egentlig påvirkes, og konsekvensene, av tidlig barnehagestart. På den annen side kan AUF-leder, Gaute Skjervø, forsikre om at hans ettåring har det både trygt og godt i sin barnehage – og det er jo fint.

Syk kultur

Nå kan det godt tenkes at Hovland hadde blitt møtt på en litt annen måte med en litt annen retorikk. Hadde hun uttrykt at dette var en merkelig kultur, kan det hende at folk hadde stoppet opp og tenkt seg om en ekstra gang før de kastet seg over tastatur og medier. Ordvalget var kanskje ikke det heldigste, men jeg tror heller ikke at KrFU-lederen har ment at alle foreldre er liksom syke i hodet.

Egentlig har hun vel bare kalt en spade for en spade, for det er jo en syk kultur. At vi har stilt oss slik til i samfunnet vårt, at å sende unger i barnehagen før de til og med kan gå, bare er sånn det er. Det er til og med forventet, fordi vi som voksne samfunnsborgere har viktigere oppgaver enn å ta oss av barna vi setter til verden. Satt på spissen, selvsagt, men hvorfor ønsker politikerne ellers at vi skal gå på jobb åtte timer om dagen? For å ha råd til å nedbetale huslånet vårt eller for at vi skal bidra til fellesskapet? Som om det bare var én måte å gjøre dét på.

Er det ikke et sykdomstegn ved vår kultur at det å velge å ta det fulle omsorgsansvaret for egne barn utover det første leveåret, nærmest anses som unnasluntring? Er det ikke tegn på en syk kultur at mødre rundt i det ganske land sitter på arbeidsplassens pauserom og ammer babyene sine fordi det ikke finnes rom for at de kan være mødre på fulltid fram til barnet er avvent og klar til å utforske verden litt mer på egenhånd? At de senere står ved barnehageporten og tappert tørker tårene sine fordi det føles så galt å levere den vesle puddingen på knapt et år fra seg.

Barn ingen hindring

Mest kritikk får Ingrid Olina Hovland kanskje fordi hun faktisk ikke har egne barn selv. Hun bør jo i hvert fall ikke uttale seg om saken! Er hun ikke bare barnet selv, kanskje, med sine 21 år? Knapt tørr bak ørene. La de voksne styre dette!

Vel, at Gunn (64) bare hadde tre måneders foreldrepermisjon og deretter måtte overlate sine tre håpefulle til dagmamma, betyr ikke at Ingrid Olina behøver å gjøre det samme. At Gry (48) sendte sin ettåring i barnehagen for 25 år siden, betyr ikke at den neste foreldregenerasjonen ønsker å gjøre det samme.

Det du ikke endrer, det velger du. Når den generasjonen som først gikk i barnehagen da vi fikk full barnehagedekning her til lands nå uttaler seg, så er det kanskje fordi de ser saken fra et litt annet perspektiv enn generasjonen før. Langtidsstudiene for konsekvenser ved tidlig barnehagestart finnes kan hende ikke. Likevel er en hel generasjon som har testet det, nå på vei inn i voksenlivet. Skal ikke de få uttale seg om hva slag samfunn de skal bringe videre? Bare fordi de ikke selv har barn – enda? Det er kanskje også en syk kultur, denne ovenfra og ned-holdningen vi møter unge debattanter med.

Tegn på en syk kultur

Å hisse seg opp over manglende arbeidsmoral blant landets småbarnsmødre som faktisk ønsker å være mødre, er i alle fall fånyttes. Alle som har barn, vet at småbarnshverdagen ikke byr på mye ekstra tid til ekstravaganse. Alle som har barn, vet også hvor krevende det er å stå i en konstant spagat mellom behovet for å være til stede for barna og behovet for å være til stede på jobb.

Bemerkelsesverdig nok, er det flest fedre jeg har sett uttale seg kritisk mot Ingrid Olina Hovland. For dem var det aldri et problem å sende ettåringer i barnehagen. Det er det ikke nødvendigvis for mødre heller, men det er de som topper sykemeldingsstatistikken her til lands. Da kan vi snakke om en syk kultur! Spagatkulturen gjør folk syke; det er grenser for hvor langt et menneske kan strekkes.

Alle sier at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor. Er det litt det samme når kroppen sier stopp?
Les mer HER

Og hva er egentlig viktigst? At vi som foreldre strekker til på alle kanter? Eller at vi strekker til for barna vi setter til verden? Jeg har ikke sett en eneste studie på spørsmålet, men er likevel overbevist om at bare ett år ekstra hjemme med barnet ville senke sykemeldingsstatistikken blant kvinner i fertil alder betraktelig. Da ville kvinnen få anledning til å komme seg etter et svangerskap, etablere familielivet og å leve ut de biologiske instinktene som er så sterke når vi har en liten en. Jeg kan ikke helt se hva som er så kontroversielt med det?

Et samfunnsansvar

Ikke å undergrave familien som fellesskap vil ganske sikkert også gagne samfunnet som fellesskap. Ingen synes å ha brydd seg om det når de har kritisert Hovland, men hun har også tatt til orde for at hver familie i større grad må få velge selv. Har vi egentlig valgfrihet når ettåringer må i barnehagen? Være seg fordi man kjenner presset fra samfunnet om å komme raskest mulig tilbake i jobb eller fra bankens pengeinnkrevere.

Jeg forstår godt, jeg, at Ingrid Olina ikke vil sende sin ettåring i barnehagen om hun en dag får unger. Kan hende er det også flere som tenker som henne, og at det er én av grunnene til at fertilitetsraten i Norge er kritisk lav. Vi har kan hende verdens beste permisjonsordning målt i antall uker. Likevel har vi et langt stykke å gå før vi har et samfunn som tar hensyn til familielivet. Det er kanskje bare nok et tegn på denne syke kulturen som Hovland sikter til?

Muligens er det også der skoen trykker mest hos kritikerne. De som ikke vil forstå hva det er Hovland antakelig prøver å si. Kan det rett og slett være en gnagende samvittighet som gjør at enkelte går rett i forsvarsposisjon? Vi skal være forsiktige med å tillegge folk følelser de kanskje ikke har, men personlig har jeg enda til gode å møte en forelder – mamma eller pappa – som har sendt ettåringen i barnehagen fordi de genuint har ment at det har vært til det beste for barnet! Det er ikke mamma og pappa som har sendt alle disse ettåringene i barnehagen, det er det samfunnet som har gjort.

Syk kultur også i debatten

Jeg syns det er på høy tid at denne debatten tas mer på alvor. At man i stedet for å slå ned på meningsytrere som Ingrid Olina Hovland som antifeminister og bakstreverske, heller forsøker å forstå hvor det kommer fra.

Ser vi på alle de utfordringene barn og unge i samfunnet i dag strever med, så er det i alle fall ikke for tidlig å ta en seriøs debatt rundt tematikken. Utfordringene må jo komme fra et sted? Antakelig er det ikke barnehagens skyld alene. Den er snarere et symptom på vår syke kultur, for ikke også å si symbol. Men når alle samfunnets individer behandles som én stor masse fra ettårsalder, videre gjennom barndommen og inn i tenårene, er det da så rart at noen blir oversett og faller utenfor?

Det virkelig syke med vår kultur er hvordan alt verdsettes i kroner og ører. Også barna våre. At hvem som tar seg av en ettåring faktisk skal avgjøres av penger og pensjonspoeng, dét er sykt! At det kan kritiseres i så kvasse ordelag som det gjør i det offentlige rom nå, er meg en gåte. Er virkelig verdiene vi én gang bygde samfunnet vårt på, så lite verdt i dagens valuta? Det er ikke bare en syk kultur, det er rent ut sagt skammelig!

Stå på

Jeg har sendt en baby på ni og en halv måned i barnehagen. Jeg har også sendt to små gutter på to og et halvt år. Ikke et sekund er jeg i tvil om hva jeg hadde gjort igjen om jeg hadde flere igjen å sende i barnehagen. Han på ni og en halv måned fikset det bra, han, når jeg begynte å arbeide. Barnehagen var dessuten av god kvalitet. Men, mye er lettere når du har to ben å stå på og et ordforråd så du gjør deg forstått.

Jeg håper at når mine barn skal ut i arbeidslivet, og kanskje sende sine egne barn i barnehagen, at de har en større grad av reell valgfrihet enn generasjonene før dem har hatt. At ikke en debatt som denne kveles av «kunne vi, kan de». Det blir for lettvint. Ære være Ingrid Olina og alle de andre som tør å gå litt motstrøms og som stiller spørsmål ved det etablerte.

Akkurat som mødrene og bestemødrene deres også én gang gjorde. Alt var ikke bedre før, men det utelukker heller ikke at ikke alt er bra nå. Har vi en god kultur for hvordan vi skal ivareta familien og den oppvoksende generasjon, eller har vi fortsatt litt å gå på? Kanskje vi heller skulle se litt på mulighetene i stedet for å kalle de som ønsker endring umulige. Det er bare en tanke.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg