Barn og dyr: En viktig relasjon

Våre barn vokser opp med dyr som en del av hverdagen. Det erfarer vi at gir barna våre en viktig relasjon: Til dyret, til hverandre – og til seg selv.

Kosehøna på Fjellborg

Denne våren har dere fått høre mye om Kosehøna her på Fjellborg. Egentlig burde hun jo hatt et morsommere navn, men så er Kosehøna likevel så beskrivende for henne at det har blitt hengende ved.

Planen var aldri å ha en Kosehøne trippende fritt på tunet her. Vi har Brahma-flokken vår, og det er i grunnen nok. Lohman-hønene har alltid vært i garden, ikke minst av hensyn til egen sikkerhet. Hønsehøken er en reell trussel for dem siden de er litt mindre, og det er en trussel vi ikke ønsker å utsette dem for.

Men, så finnes det jo de unntakene som bekrefter regelen, da. Kosehøna er et sånt unntak.

Hun slapp ved et uhell ut en dag veslekæll skulle hente egg. Han var ikke kar om å få henne inn igjen, men så viste det seg at hun nok bare trengte å lufte vingene litt i nyvunnet frihet, for så:

«Mamma! Jeg kan bære høna!» kom plutselig veslebror og fortalte meg en dag. Jeg trodde jo han skrønte, men det viste seg faktisk at høna var tam som et kopplam!

Resten er historie, som det heter. Er vi der, er Kosehøna der. Er veslebror der, er hun i alle fall der! Og – er ingen av oss der, så finner hun oss likevel:

Barn og dyr

Kosehøna har fått meg til å reflektere litt mer over dette med barn og dyr. Da jeg vokste opp, hadde jeg mine versjoner av Kosehøna, jeg også, og nå ser jeg det samme hos våre barn.

Jeg er glad for muligheten til å la barna vokse opp med dyr så tett på i hverdagen. Det gir dem en flott verdi som kan erstattes av lite annet. Det ser jeg blant annet når de kommer slitne hjem fra dagen sin, og lokker til seg Rasmus for å få og gi litt kos til en pelskledd venn. En som er sammen med dem, uten å kreve noe igjen. Ja, bortsett fra kos, da.

Og det er en viktig lærdom, det. Å lære å ha omsorg for noen andre enn seg selv. Enten det er i form av kos, husly i regnet, vann i varmen, mat, stell eller hva enn dyret krever av oss. Ja, for dyrene her på Fjellborg er mer enn mat. Det er også levende vesener vi søker å gi et godt liv mens vi har dem. Det er ungene fullstendig på det rene med, i likhet med oss voksne.

Akkurat som at ungene er fullstendig på det rene med at vi skiller på mat og dyr.
Les mer om barn og slakt HER

Omsorg og ansvar er to sider av samme sak

Ved å ha dyr, lærer også barn seg å ta ansvar. Omsorg og ansvar er to sider av samme sak. For, ved å vise dyret omsorg, tar de også ansvar.

Alle de tre ungene her er vant til at dyrene må hensyntas nesten uansett hvilke planer som legges. Ferieturen vår, for eksempel, er avhengig av at vi har en avløser. Har vi ingen til å passe dyrene våre når vi selv skal reise bort, så må turen kan hende flyttes eller avlyses helt. Det er bare sånn det er.

Også i hverdagen har vi et ansvar. Det får de aktivt ta del i gjennom å hjelpe til med eksempelvis fôring. Å hjelpe til i det daglige stellet er ikke et krav og noe de må, men vi er likevel opptatt av at de bidrar med det på lik linje som med alt annet i husholdningen. Dyrene våre er jo en del av husholdningen.

Det handler om å ha en plan B ved for eksempel sykdom (når jeg ligger med Ménière-anfall, for eksempel, er det fint at veslebonden kan fôre grisene), men også at de lærer hva som virkelig ligger i det å ha dyr. Det er ikke bare kosen, men også arbeidet.

Hva gjør egentlig sjølbergeren ved sykdom?
Les mine tips HER

Å ha dyr gir barn et fellesskap

Dette med omsorg og ansvar er selvsagte og velkjente sider ved det å la barn vokse opp med dyr. En annen side av det som jeg har merket meg mer og mer i det siste, og kanskje særlig etter som alle de tre guttene våre vokser til, det er fellesskapet.

Vi har relativt stor spredning i alder. Veslekæll, veslebonden og veslebror er født i henholdsvis 2011, 2014 og 2019. Følgelig er de periodevis på litt ulike steder hva gjelder interesser og med hva de kan bidra med inn i søskenflokken.

Men, jeg ser stadig oftere hvordan dyrene blir en fellesnevner dem i mellom. Dyrene er noe de har sammen, selv om de ellers spenner fra barnehage, via barneskolen og til ungdomsskolen. Når Kosehøna kommer trippende etter dem når de er ute, så er de plutselig sammen der hun er. Kommer et av Rasmus’ påfunn fram rundt middagsbordet, er alle tre like engasjert i samtalen.

Aldersforskjellene viskes ut, og de er plutselig helt på likefot.

Gode minner

Dette fellesskapet vil de forhåpentligvis ha med seg inn i voksenlivet også. «Husker du den høna vi hadde?»

Barndomsminner vil barn selvsagt ha med seg uavhengig av om de vokste om med eller uten dyr, men for våre barn vil dyrene være en naturlig del av minnene. Ja, for om de på mange måter har «hvert sitt liv» som en følge av aldersforskjellene, så har de likevel noen felles forankringspunkt når de vokser opp. Kosehøna er et sånt punk. Rasmus et annet. Ja, grisene for den del, og slakta.

Som forelder syns jeg det er en fin ting å tenke på. Ikke slik å forstå at det er grunn nok alene til å anskaffe dyr, for det er mye i hverdagen som bør være på plass for at det skal være en god idé, men at dyr er samlende? Definitivt!

Barn og dyr sørger for en viktig relasjon

Jeg ser mange gode sider ved det å la barn vokse opp med dyr. Relasjonen til dyret i seg selv er én viktig side ved det. Relasjonen ungene i mellom en annen. Men, kanskje den viktigste er den relasjonen barnet utvikler til seg selv!

Gjennom å ha ansvaret (i alle fall tro at de har det, for barn skal ikke ha ansvaret for et dyr alene) og omsorgen for et dyr, så tror jeg også det gjør noe med barnets forhold til seg selv.

Jeg ser jo bare hvor opprømt velsebror blir når Kosehøna kommer til ham. Eller veslebonden, når Rasmus velger å legge seg ved siden av ham i sofaen. Jeg er god nok! Noen vil være sammen med meg! Det er vel kan hende en følelse selv vi voksne kan kjenne oss igjen på en dårlig dag.

Selvtillit. Mestringsfølelse. «Jeg skjønte at katten var sulten, og se så glad han ble da han fikk mat!» Jeg forstod og jeg klarte.

I hverdagen ser jeg masse små og store tegn på at samspillet mellom barna og dyrene er utviklende for ungene. Hos oss, som har husdyr i sjølbergingshusholdet, ser jeg også veldig tydelig hvordan evnen deres til å tenke og handle rasjonelt viser seg. Ikke bare i forhold til dette med slakt, dyr og mat, men også i andre situasjoner hvor jeg ser at de drar veksler på hverdagen med dyr.

Er barn som vokser opp på landet annerledes?
Det spør jeg om i DETTE innlegget

Hva gjør vi med Kosehøna?

Som et apropos, så er det et stadig tilbakevendende spørsmål hva Kosehøna gjelder: Ha gjør vi med henne når hun blir gammel?

Det spørsmålet har jeg ikke tatt stilling til og gitt et klart svar på. Ikke haster det heller, før om et par års tid når den flokken hun opprinnelig er en del av er gamle og skal erstattes.

Men, hun setter tanken om teori og praksis på prøve. For i teorien er hun jo et husdyr, en del av det sjølbergingshusholdet hvor hun skal være til nytte. Men, i praksis så er jo Kosehøna et kjæledyr. Som følger etter oss hvor enn vi trår og står. Står døra oppe, lar hun seg ikke be inn, men tar det som en selvfølge at hun er velkommen.

Der høner normalt sett ikke vil tas på i det hele tatt, kommer hun etter oss for kos. Og, da tenker jeg som så, at det er mange måter å være et nyttedyr på. Hønsefrikasse kan andre være.

Kosehøna er til mer enn nok nytte uten å havne i gryta. Hun lærer barna mine å ta ansvar, utvise omsorg, utvikler empatien deres, og bidrar til et fellesskap og gode minner. Hvis ikke det er nyttig? Nei, da vet ikke jeg.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg