Økologisk drift?

Jeg får ofte spørsmål om vi har økologisk drift på Fjellborg. Det har vi ikke, og i dette innlegget forklarer jeg hvorfor ikke.

Ofte stilt spørsmål

Her på Fjellborg er sjølberging en stor del av hverdagen. På mange måter har det blitt en livsstil og det er det vi er kjent for. Vi er den familien som har griser, høner, bier og dyrket jord i hagen.

I den forbindelse, og særlig i møte med fremmede, er det særlig ett spørsmål som stadig dukker opp: Har dere økologisk drift?

Ser man det som et klart ja-/nei-spørsmål, er svaret nei. Likevel svarer jeg sjelden så kort på det. Jeg syns nemlig det er et spørsmål som fortjener et mer utfyllende svar, for i likhet med så mye annet, så syns jeg at spørsmålet om økologisk drift er mer nyansert enn som så.

Jeg skal forsøke å forklare hva jeg mener:

Hva innebærer økologisk drift?

Når du hører ordet økologisk, så tenker du kanskje først og fremst på fraværet av kjemikalier i maten du spiser. Ingen sprøytemidler, ingen bruk av kunstgjødsel.

I så måte kan jeg si at vi her på Fjellborg har økologisk drift. Vi bruker ingen sprøytemidler, og heller ikke kunstgjødsel.

Men, så er det så mye mer. Det handler om en kjede av variabler som må være på plass for at man kan påberobe seg økologisk drift i sitt landbruk. For eksempel gjelder dette ved husdyrhold.

Skulle vi, med vårt grisehold, hatt økologisk drift etter kravene, så skulle minimum 30 % av grisematen ha kommet fra Fjellborg eller fra regionen.¹ Det sier seg nesten selv, at for et sjølbergingshushold av vår størrelse er det noe så nært som et umulig krav å oppfylle. Alt lar seg selvsagt gjøre, men vi må også hensynta nytte-kostnadsprinsippet. Med tre griser til eget bruk, blir kostnaden høyere enn nytten.

Det skal funke

Det er også det argumentet jeg alltid legger til grunn når jeg blir spurt om økologisk drift på Fjellborg. Nytten må stå i stil til kostnaden. Både den rent faktiske i kroner og ører, men også den i tidsbruk.

Som jeg også har forsøkt å formidle her på Hverdagen på Fjellborg, så er jeg opptatt av at det vi gjør skal funke i hverdagen. Det er prioritet nummer én med en livsstil som vår.

Det er mer tungvint å ha gris i fjøset enn å kjøpe svinekotelettene på Rema. Følgelig må arbeidet vi har med grisen svare til den – kall det differansen av innsats – som ligger i mellom de to alternativene. Å skulle dyrke neper tilsvarende et minimum av 30 % av grisens kostbehov i den perioden vi har den, gir minus i regnestykket.

Nå er det klart av vi kunne ha handlet økologisk fôr til grisene, men hva da med de skyllene de får fra vår husholdning? Vi spiser ikke utelukkende økologisk mat. Skulle vi ha sikret oss å være innenfor lovverket, hadde vi måttet veie all mat og gjøre hele griseholdet til et eneste stort regnestykke. Sånt blir for avansert. Det funker ikke. Ikke i hverdagen.

Godt nok er bra nok økologisk drift

Med regelverket som fasit, så har vi ikke økologisk drift på Fjellborg. Når vi selger egg, så kommer de ikke fra frittgående høner.

Til gjengjeld er eggene våre lagt av høner som lever et godt liv. De får kraftfôr for å sikre det de trenger av næringsstoffer, men de får også salatrester, ugras når jeg luker, og tørre brødskalker om jeg har det på lur. De får gå ut og inn som de vil, selv om utendørs betyr i en inngjerdet garde som sikrer dem for angrep av rovdyr. Plommene i eggene våre er så gule, at det syns på bakverket og maten når det er hønene våre som har produsert eggene.

På samme måte kan jeg heller ikke si at potetene våre er 100 % økologisk produsert. Jorda de står i er gjødslet opp med møkk fra både gris og høns fra eget dyrehold. Så lenge ikke dyrene våre driftes etter fullverdige, økologiske prinsipper, så påvirker det i sin tur også grønnsaksproduksjonen vår.

Likevel finner jeg det godt nok. Og, i vår husholdning er godt nok, bra nok. Vi produserer maten vår så rent som vi kan det, gjennom å velge kortreiste alternativer når vi kan, slik som med gjødsel. På den annen side skal det også funke i hverdagen, sånn som med fôret.

Økologisk drift eller ei, så har vi full kontroll på maten vi spiser.
Les mer HER

En balanse

Enkelte vil antakelig være uenig i vår måte å se tingene på. Jeg mener at det handler om å finne en balanse. En balanse i alle de faktorene som spiller inn i den enkeltes liv.

Driftsstørrelse er én slik faktor. Når Fjellborg kalles for gården som ikke er en gård, så er det jo nettopp for at det ikke er en gård. Det må vi ta hensyn til når vi velger vår driftsform.
Økonomi er en annen faktor. Forsvarer gevinsten av innsatsen forbruket underveis? Det kan fort bli dyrt å være idealist. Prioriteringer, prioriteringer, prioriteringer.
Livssituasjon. Vi er en helt vanlig familie med to voksne og tre barn. Vi kunne ha satset alt for idealismen, men igjen er det et spørsmål om kostnad. Hvem vil vi være? Hva kan vi leve med?

Og – som du kanskje ser – så henger alt sammen med alt. I et spørsmål om økologisk drift er det mange hensyn å ta, og det ene kan ikke nødvendigvis isoleres fra det andre.

Nei, du må ikke ha en gård for å være sjølberget.
Les mer HER

Her på Fjellborg har vi landet på en slags gyllen middelvei, hvor sunn fornuft for en stor del har tatt valget for oss. Vi kan ikke påberope oss full økologisk drift, men vi gjør så godt vi kan og det funker for oss. Og, så lenge det faktisk funker i hverdagen, så er det dét vi må forholde oss til.

Jeg har verdens beste samvittighet for måten vi drifter sjølbergingshusholdet vårt på, og det har jeg tenkt til å fortsette å ha. Om det finnes rom for forbedringer? Absolutt, men grensene må settes et sted. Våre går, som beskrevet over.

Jeg hører gjerne hva andre tenker om saken:

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

1. https://www.mattilsynet.no/planter-og-dyrking/okologisk-landbruk/veileder-okologisk-landbruk?kapittel=3-kologisk-husdyrhold#sub-chapter-5 ↩︎