Kosehøna var ikke borte

Kosehøna vår var borte vekk da vi kom hjem fra London etter høstferien. Nå er hun imidlertid kommet til rette igjen. Det gjelder nemlig å kjenne sin høne!

Med god hjelp

I høstferien var vi, som kjent, i London og besøkte veslekæll. Som liksom-småbrukere og dyreeiere kan vi jo ikke reise avgårde i tide og utide uten god hjelp, og uten min velsignede bestefar hadde vi ikke kommet oss på tur denne gangen.

«Brahmaene får stå inne mens vi er vekk», forklarte jeg da han var innom her dagen før vi reiste. «Da slipper du å lukke dem inn for grevlingen om kvelden.» Kosehøna og de to andre frittgående damene var vel ikke i tankene mine engang. De ordner seg selv.

Så dro vi avgårde, med vissheten om at alle var i trygge hender hjemme. Tryggere enn vi kanskje hadde tenkt oss det …

Når man har husdyr er man helt avhengig av hjelp for å kunne resie bort innimellom.
Les hvordan vi løser det HER

Hvor var Kosehøna?

Det var blitt dagen etter hjemreise da veslebror kom og lurte på hvor Kosehøna var. «Jeg finner henne ingen steder!» «Kanskje hun bare har gått og gjemt seg for å legge egg?» foreslo jeg. Og jo, det syntes veslebror at var et rimelig forslag.

Utpå ettermiddagen kom han imidlertid igjen. «Kosehøna er borte! Jeg har lett overalt!» «Ja, da er det ikke så veldig mye mer vi får gjort dessverre», sa jeg, «hvis du har lett overalt. Kanskje hun kommer etter hvert? Rasmus hender det jo også at er litt treg til å komme hjem når vi har vært vekk.» Man tar de halmstråene man har for hånden. Veslebror slo seg til ro med det.

Så kom kvelden, og jeg stod ved kjøkkenbenken og holdt på med ett eller annet. Mens jeg holdt på, stod jeg og så ut av vinduet, rett på hønsegarden. «Jeg vet hvor Kosehøna er!» ropte jeg til veslebror. «Kosehøna er hos de andre hønene!»

Jeg hadde ikke helt fått med meg hva bestefar sa i telefonen da han ringte oss i London, men det demret for meg nå. Det var noe med hønene som hadde vært så vanskelig å få inn. «Den brune gikk greit, men den ene hvite var det verre med.» Han hadde selvfølgelig tatt de frittgående hønene våre for å være på rømmen og sluppet dem inn!

Kosehøna var atter på frifot

Det tok imidlertid litt tid fra mysteriet ble løst og til Kosehøna var på frifot igjen. Du vet jo helt sikkert hvordan det er, du også, når dagene fylles opp og går fra deg. Men, på onsdag kom veslebror og lurte fælt på om han kunne stenge hønene inne på låven slik at han kunne finne Kosehøna.

Fra veslebror hadde stengt inne alle de 28 hønene som Kosehøna nå var en del av, og til han fant henne, gikk det vel noe sånt som bortimot halvannet minutt. Maks! «Fant henne!»

Husbonden var fælt så skeptisk til om det virkelig kunne være henne. Å kjenne igjen én brun høne blant 27 andre brune høner, syntes han ble for drøyt. Jeg var imidlertid enig med veslebror. Det var Kosehøna han hadde funnet. «Det ser vi på fjærene og kammen», forklarte vi. «Kjenn din høne!»

Han ble imidlertid overbevist da vi et par timer senere tente bålet i gapahuken. I samme sekund som pølsene var ferdiggrillet kom Kosehøna trippende rundt hjørnet på gapahuken. «Tror du oss nå?» spurte jeg husbonden. «Det er Kosehøna», forsikret veslebror. Kosehøna hoppet inn i gapahuken og gikk selvsikkert mot nærmeste pølsespiser. «Ja, jeg tror dere», kapitulerte husbonden. Det er nemlig ingen av de andre hønene som går til gapahuken, selv om de er aldri så fri til å gjøre det. Det er ingen av de andre hønene som oppsøker oss heller, foruten Kosehøna. De kan godt følge etter, men ikke komme til oss.

Kosehøna var veldig glad for både å være på frifot igjen og for å få litt pølsebrød. Så var atter alt ved det normale på Fjellborg. Skjønt, vår normal er kan hende en litt annen enn de fleste andres normal?