Stikkelsbær og smerte

Forleden dag skrev jeg om matadopsjon, og i dag fikk vi muligheten igjen. På nabogården hadde de tatt det de skulle ha fra stikkelsbærbusken sin, og de lurte på om ikke vi ville å komme å tømme resten. Vi har ikke stikkelsbær selv på Fjellborg, og ble veldig glade for muligheten, så i dag tok jeg med meg noe å plukke i, og la i vei.

Midt mellom hovedhuset deres og elva, stod busken. Helt for meg selv satt jeg en god time og plukket bær, og det var rene meditasjonen og sitte der og koble helt ut. I alle fall nesten. Innen jeg hadde høstet tom busken, hadde jeg aller mest lyst til å gå hjem og legge meg i fosterstilling, og slikke alle mine stikk, sår og blemmer. Helt alene var jeg nemlig ikke, for kleggen holdt meg med «godt» selskap. Også gjorde jeg en liten bommert med smertefulle konsekvenser.

Hvis du noen gang har lurt på hvordan det føles å sitte i brennesler, så kan jeg godt fortelle deg at det er ikke noe du bør prøve. Det er ikke godt. Spør meg ikke hvorfor, men jeg satte meg i en liten tue av brennesler, og det gjorde… vondt. Shorts hjelper ikke mot en hel tue av brennesler når du setter deg i den, det fant jeg raskt ut, og det var kanskje like greit at jeg bare hadde kleggen som selskap da jeg stod og hoppet opp og ned, mens jeg tok meg på rompa og skrek au. Ja, for det der gjorde skikkelig vondt, altså. Jeg tru’kke det er noe jeg skal prøve igjen, for å si’re sånn. Brennesler i rompa? Uh-um!

Men, stikkelsbær ble det, og vektnåla stoppet på nøyaktig 4 835 gram etter rensing. Rensing av stikkelsbær er forresten en sak for seg. Å sitte med neglesaks og klippe av stilk og hams på nesten fem kilo stikkelsbær, det tar tid. Lang tid. Fryktelig lang tid! Men, nå er det gjort, og i morgen skal det lages syltetøy av stikkelsbær for aller første gang. Det blir spennende, så titt gjerne innom her igjen i morgen for å se hvordan det har gått. På gjensyn!