Vi setter poteter i år også!

Verden er mer urolig enn på mange tiår. Vi er forskånet for mye i vårt lille land, men mange kjenner uroen på kroppen også her. «Vi setter poteter i år også», er mitt svar på bekymringene.

Bajaser overalt

«Nå er’e bajaser overalt!» Jeg stod på tunet her og slo av en prat med en som var innom i et ærend her i går formiddag. Det føyer seg nye bajaser til lista nærmest daglig, og da snakker vi ikke bare om Jagland, Røed-Larsen og visse medlemmer av den norske Konge-familien.

Lørdag smalt det i Midtøsten. Bokstavelig talt. Selv ikke Dubai har blitt skånet for urolighetene. I min tanke, en fredelig plett for rikfolk med hang til overdreven luksus. Ikke et sted for missiler og evakuering. Men, sånn har det blitt.

Trump, Israel, Hizbollah – jeg holder ikke styr på dem alle sammen. De framstår som spik, spenna gærne hele gjengen, og ut av det lille jeg har klart å forstå av konflikten, så later det knapt nok til at de forstår det selv. I tillegg har vi jo Putin. Og Gaza og Sudan – og i Jemen sitter de vel heller ikke akkurat og tvinner tommeltotter og smatter på pipe.

«Når du ser ned, Gud, så er denne verden i en sørgelig forfatning om dagen. Eller er det ikke så galt som vi her nede tror? Hva ser du?«
Les mitt innlegg til Vår Herre HER

Økende uro

De snakket om det på 21-nyhetene på NRK i går kveld. Mental Helse har hatt en økning i antall henvendelser den siste tiden. Mange er urolige over det som skjer i verden nå, og de som ringer for å snakke om det har ikke nødvendigvis en tilknytning til stedene med mest uroligheter. Folk er redde.

Jeg skjønner dem godt, jeg. Vi diskuterer det stadig vekk rundt middagsbordet her på Fjellborg, også. Ungene fanger opp det som skjer i samtaler i skolegården og i ulike medier, og vi voksne er selvsagt engasjerte, vi også.

Vi er kanskje ikke direkte redde, men diskusjonene avsluttes som regel alltid med at jeg konkluderer med at «vi setter poteter i år også». Så ler alle sammen litt, og veslekæll konkluderer på sin side med at «det kommer vi til å huske at du alltid sa, mamma.»

Vi setter poteter

Det kan høres litt flåsete ut, kanskje, men det er med et visst alvor i bunnen jeg konkluderer som jeg gjør. «Vi setter poteter i år også.» Så har vi i alle fall mat på bordet. Poteter er sikringskost. Men, ikke bare det: Vi vet hvordan vi før oss selv. Vi er ikke avhengig av butikken.

Poteter i krisetid. Jeg har skrevet om det tidligere også.
Les mer HER

I vår levetid – for ikke mange årene siden – har vi stått i butikken uten å få kjøpt verken bleier eller mel. Det høres absurd ut, men selv i Norge har vi måttet forholde oss til den virkeligheten. Og – når jeg følger mediebildet i disse dager, sniker spørsmålet seg unektelig inn: Hva blir det neste?

Trump og Hizbollah har sikkert nok med sitt der de holder på, men vi har faktisk et naboland som har gått til angrep på et annet land. Urolighetene i verden behøver ikke nødvendigvis å bety krig på norsk landjord, men å tro at vi ikke kan påvirkes i det hele tatt om det begynner å knake ytterligere i verdenssammenføyningene? Det tror jeg er naivt.

Kunnskap er trygghet

Vi har knekkebrød, havregryn og fyrstikker, men hva hjelper det egentlig med mat til sju dager om en prekær situasjon vedvarer og vi ikke har kunnskap?

«Vi setter poteter i år også», konkluderer jeg, og mener det selvsagt bokstavelig. Like fullt konkluderer jeg også med at vi skal klare oss. Vi vet hva vi skal gjøre med bærene i skauen for å få dem til å vare utover sesong. Hønene på tunet rusler ikke rundt for idyllens skyld. De gjør nytte for seg, og vi vet hvordan vi skal utnytte dem. Det gir trygghet.

Trygghet gir også husbiblioteket. Vi er ikke avhengig av Internettet for å finne ut av ting. Stor Kokebok er ett godt eksempel på et verk som gir svaret på hvordan vi kan få mye ut av det vi har. Sylting uten sukker eller med lite sukker er et annet eksempel. Den var da også skrevet for nettopp krisetid med sikte på å klare seg med lite, utgitt i 1940 av Henriette Schønberg Erken. Husdyrlære, Dyrking av grønnsaker, frukt og bær; skulle strømmen forsvinne og TV bli svart, har vi likevel nok lesestoff.

Sette poteter og male fanden på veggen

Apropos lesestoff; jeg kjenner at jeg må distansere meg litt. Ikke lese alle nyhetsartikler jeg kommer over. Ikke sette meg fullt inn i hver eneste konflikt. De store linjene for å forstå verden jeg lever i er et absolutt, men på en slags mental, armlengdes avstand. Alternativet er til slutt å bli gæren, og det gagner jo heller ikke verden.

Sånn sett skal man absolutt ikke male fanden på veggen, men vi kan vel enes om at han liksom rykker stadig nærmere. Det går jo knapt en dag uten at det dukker opp noe som er verre enn det vi trodde var verst. Uten sammenlikning for øvrig, men vi trodde Kongehuset hadde mye å slite med da Durek ble giftet inn i familien, liksom.

Så, jeg konkluderer, som vanlig: Vi setter poteter i år også. Det gir oss mat på bordet, og det er vi jo i behov av likevel. Også skal vi faktisk heller ikke undervurdere det å faktisk gjøre noe når uroen vokser. Om man da i tillegg kan gjøre noe konstruktivt – som å sette poteter – så hvorfor ikke? Men, jeg hadde nok ventet til telen gikk, i alle fall.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg