Årets planer for sjølbergingen på Fjellborg

Vi skriver januar, og det er på tide å legge årets planer for sjølbergingen her på Fjellborg. Hva skal vi holde oss selv med at mat det neste året?

Ennå er det vinter

Ute er gradestokken i ferd med å trekke nedover igjen. Ned mot åtte minus er det meldt i natt. Gårdstunet her er det nærmeste vi kommer en skøyteis uten å gå ned til elva og utenfor døra blir vi møtt av en snømann og hans snøkatt. Veslebror var ute i mange timer i går og bygde og koste seg i snøen.

Med de forholdene, synes det helt ut på jordet å legge årets planer for sjølbergingen her på Fjellborg. Like fullt er det nå det må gjøres. Når våren kommer er det allerede for sent. Vekstsesongen i Norge er forholdsvis kort, og skal vi ha sjans til å høste moden mat, må vi begynne planleggingen allerede nå.

Med det sagt, så er jeg ikke av dem som automatisk stiller hodet om til vår i det øyeblikket nyttårsrakettene stilner. Jeg er klar for en fortsatt god og lang vinter. Det er imidlertid nå, mens dagene ennå er forholdsvis rolige, at planleggingen må starte. Hva ser vi for oss å dyrke på Fjellborg i år? Hvem skal bo i fjøs og på «låve»?

Planene for birøktersesongen har jeg faktisk allerede lagt.
Du finner dem HER

Årets planer for sjølberging

Når jeg nå skal legge åretes planer for sjølbergingen på Fjellborg, starter jeg med å se på fjoråret. Det første spørsmålet jeg stiller meg selv, er hvorvidt det var overkommelig. Var den totale mengden av dyr og vekster innenfor et omfang jeg følte at jeg kunne rå med?

Det var i grunnen det. Jeg kan i alle fall ikke huske å ha vært spesielt fortvilet over ikke å rekke over alt sammen mens sesongen var på sitt mest hektiske. I ettertid har man jo gjerne lett for å glemme det som ikke var så bra, men jeg mener bestemt å huske at det var overkommelig gjennom sesongen 2024.

Rett nok var det ikke alt som ville seg helt, men vær og vind var uansett utenfor min kontroll, så det er nå så. Og – justeringer er innafor. I alle fall ligger det noen inne i årets planer for sjølbergingen her på Fjellborg.

Dyrehold i 2025

At vi er så langt på vei sjølberget som vi er, kan vi i stor grad takke dyreholdet for. Bak oss ligger elleve sesonger med gris, og det blir en tolvte. Så mye er sikkert. Vi har, rett og slett, gjort oss avhengige av eget kjøtt. Riktignok blir vi temmelig bundet i den perioden vi har grisen gående, men friheten vi får når den er slaktet er viktigere. Å kunne utnytte hele dyret når det er slaktet og attpåtil kunne tilpasse bruken av det etter vårt behov betyr mye for oss.

Å fortsette med hønseholdet ligger også inne i årets planer for sjølbergingen her på Fjellborg. De er helt essensielle i sjølbergingshusholdet. De gir egg mens de lever, tar seg av matrester og blir til middag når de ikke har flere egg å gi.

Og – i år blir det middag. Det er nå litt over to år siden vi fikk hit den flokken vi har nå. Ideelt sett skulle de vært tatt ut i høst før vinteren tærer på fettlagrene deres, men i høst strakk ikke tiden til. I alle fall ikke for husbonden. Jeg får ikke lenger lov til å slakte på egenhånd, etter den fatale hendelsen sist jeg gjorde det, så ved nærmere ettertanke burde jeg egentlig tinge plass i kalenderen hos husbonden allerede nå.

Vi eide det som antakelig ble Norgeshistoriens dyreste høne.
Les hva som skjedde HER

Cayuga-endene våre, Anne og Arne, skal få fortsette sin tilværelse her på Fjellborg som tidligere. De er supre snile-plukkere og selv om deres bidrag til sjølbergingen er minimal, så er de alle tiders underholdning i alle fall.

Årets planer for den grønne sjølbergingen

Så var det årets planer for den grønne delen av sjølbergingen, da. Hva skal vi så og hva skal vi dyrke? Jeg har bestemt meg for å redusere på noe og oppskalere på annet, men ellers holde meg til omtrent det samme som i fjor.

Siden vi fortsatt har mange glass med syltet rødbete og agurk, har jeg bestemt at vi tar et år pause med disse to sortene i alle fall. Det som er hermetisert og lagret mørkt og forholdsvis kjølig, har lang holdbarhet. Derfor får vi spise opp før vi lagrer mer. Det samme skulle jeg gjerne sagt om rabarbraen, men den kommer jo igjen av seg selv, år etter år, uansett, så der får jeg heller finne på noe lurt.

Jeg vil fortsatt dyrke tomater, men litt mindre enn i fjor. Jeg kokte tomatpuré for hele slanten, og avlingene var så store at det helt garantert vil være rester igjen på lager når årets avling blir moden. Så tomater? Ja, men der vi i fjor hadde 25-30 planter, vil jeg nok i år redusere til 15-20.

Slangeagurk er også en del av årets planer for sjølbergingen vår. Det er rett og slett for godt med ferske agurker hele sommeren gjennom til at vi kan la det være. Om forholdene i drivhuset blir like bra i år som i fjor, tror jeg imidlertid vi klarer oss med to i stedet for fire agurkplanter.

Det vokste som bare rakker’n i fjor. Kretsløp var stikkordet!
Les mer HER

Luffa, paprika, krydderurter, purreløk, mais og gulrøtter; det hører med her på Fjellborg og blir å se i kassene i år igjen.

Hva med potetjordet?

Årets planer for sjølberging her på Fjellborg hadde ikke vært komplett uten poteter. Nest etter kjøtt, så er poteten selve nøkkelen i sjølbergingshusholdet vårt. Da vi begynte å dyrke poteter, nærmest doblet mulighetene på matbordet seg. Jeg skulle gjerne dyrket enda mer også, men det har vi ikke plass til. I stedet utnytter vi maksimalt det vi kan.

Brokkoli og kålrot var to nykommere i fjor. De kom rekende via ikke så skumle omveier, og konklusjonen er klar: Det må vi dyrke også i år. Vi har nemlig allerede spist opp fjorårets avlinger. Siste kålrot gikk i helga, og det var med sorg å melde. Blomkål kom samme vei, men jeg setter nok heller av mer plass til brokkoli enn til å dyrke begge deler.

Og når vi først snakker om kålvekster, så fortsetter mitt evige forsøk på å få det til. Hvitkål, rødkål og rosenkål syns jeg er vanskelig, men med tanke på hvor bra det gikk med brokkolien og blomkålen der den stod i fjor, så tror jeg vi gir det enda et forsøk.

Ja, også var det disse nepefrøene, da, som aldri kom seg i jorda i fjor. Vi prøver i år i stedet!

Til hygge og nytte

Det blir kanskje ikke helt riktig å legge det innunder årets planer for sjølbergingen, men også i år skal vi dyrke gresskar. Howden til Halloween og pyntegresskar til, ja, pynt. Gleden det gir særlig ungene å følge gresskarenes vekst hele veien fram til oktober er alene verdt det. Det samme gjelder i grunnen pyntegresskarene. De gjør null nytte for seg, men er så innmari fine!

Fine er også ringblomstene foran drivhuset. De kommer igjen av seg selv år etter år. Skjønt, de er jo faktisk en viktig del av sjølbergingen vår, da, for ikke bare gir de nødvendig mat til biene utover sensommeren. De er også en viktig råvare når det skal lages ringblomstsalve! Den er blitt helt uunnværlig for oss, særlig på denne tiden av året.

Det samme gjelder granskuddene, som et apropos. De dyrker vi jo ikke selv, men de må sankes i år. Vi trenger mer av både hostesaft og sirup! Å sette av tid til å plukke granskudd må inn i årets planer for sjølbergingen her på Fjellborg.

Jepp. Du kan faktisk spise granskudd. Visste du det?
Les og lær mer HER

Saft og syltetøy

Ja, også må vi ikke glemme frukt og bær, da. I fjor gikk det som var av epler og pærer til grisen. Vi hadde så mye saft og syltetøy av den slags at vi hadde mer behov for koteletter. I år trenger vi i alle fall eplene selv, for vi er tomme for eplecider og det bruker jeg hver høst når jeg lager pulled pork.

Alt annet som er av frukt og bær går i safte- eller syltekjelen, alt etter hvordan det ser ut i matboden på sensommeren. Det skal i alle fall nyttes, om det er det ingen tvil. Også tror jeg at jeg skal forsøke å få fatt på noen flere ripsbusker; vi har ikke nok bær til å dekke behovet for ripssaft gjennom året. Det er kjedelig når vi må begynne å rasjonere på flaskene, så jeg tror det skal bli en liten nyinvestering her.

Det samme skal det forresten bli på et tre. Barna har fått plante hvert sitt frukttre i frukthagen, og i fjor takket det ene epletreet for seg etter å ha fått store skader på barken i løpet av sist vinter. Det skal erstattes!

Årets planer for sjølbergingen oppsummert

Skal vi oppsummere årets planer for sjølbergingen her på Fjellborg, kan vi i grunnen si at planen er å holde stø kurs. Riktignok er det behov for å erstatte hønseflokken med en yngre og noen justeringer med tanke på mengdene av det som dyrkes skal det også gjøres. Det er likevel ingen store sprang i år. Ingen store prosjekter.

Også i fjor la jeg planer i forkant av sesongen.
Bli inspirert HER

Det skriver seg i grunnen ut av et behov for å holde hodet over vann. Selv om det ikke ble for mye på sjølbergingsfronten i fjor, var det mye annet som skjedde på andre hold. Vi skal gjennom omfattende renoveringsarbeider i år også, om enn ikke like inngripende i hverdagen som de i fjor. Erfaringene fra en krevende høst sitter fortsatt friskt i minnet, og det kunne knapt kalles erfaringer om ikke jeg agerte etter dem. Derfor blir det i år omtrent som i fjor. I alle fall på sjølbergingsfronten.

Det er jo også et poeng jeg forsøker å få fram gang etter gang her på Hverdagen på Fjellborg. Det skal funke! Det skal funke i hverdagen, og du skal ikke gape over mer før du er helt sikker på at du har kontroll med det du gjør nå. Jeg opplever å ha full kontroll på det vi dyrker nå, men andre sider av livet gjør det ikke aktuelt å utvide repertoaret i år likevel. Den konklusjonen er i grunnen merkelig befriende.

Ja, så det er altså årets planer for sjølbergingen her på Fjellborg. Så vil jo tiden vise, om terrenget følger kartet. Husk at du kan abonnere på bloggen eller også godta varsler fra siden. Da får du med deg hvert eneste innlegg herfra.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg