Potetopptak og tradisjoner vi tar vare på

Høstferien er tiden for potetopptak på Fjellborg. Her lever nemlig potetferien i beste velgående. Bli med på jordet.

Gode tradisjoner

Jeg er ikke så sikker på hvordan unger flest ville svare hvis du spurte dem hva de skal finne på i potetferien. Antakelig ville de se på deg som barnas klassekamerater ser på meg når jeg spør om de har husket ranselen sin når de skal hjem etter å ha vært med fra skolen. Hva i alle dager er en ransel?

Hadde du spurt mine barn hva de skulle i potetferien, hadde de ganske sikkert – uten å heve et eneste øyebryn – svart at de skal ta opp poteter. På Fjellborg har det gjennom mange år vært en tradisjon. Ja, like siden potetjordet vårt ble frest opp av bestefar. Oldebarna hans skulle vite hvordan poteter dyrkes, ja!

Poteter kalles sikringskost, og det kanskje for en god grunn?
Les mer HER

Jeg syns potetopptak i høstferien er en fin tradisjon. Ikke vek vi fra den tradisjonen før vi dro til fjellet for noen dager!

Potetopptak

Både veslebror, veslebonden, veslekæll og jeg var i sving. To hakket og to plukket. Etter noen år har vi fått en fin og effektiv arbeidsfordeling som får potetopptaket til å gå som en lek.

Så veldig effektive er vi vel forresten kanskje ikke, likevel. Tross alt er det ikke bare poteter i jorda, men mange, store, fete metemarker også! Det går litt sport i å finne den største marken så vel som den største poteta. Trodde du jeg brydde meg mindre enn ungene? Tro én gang til. Metemark er gøy!

Gøy er det også å se at kassene med poteter fylles etter hvert som vi arbeider. Jeg graver opp et ris og sier meg enig med bestefar: Poteter er takknemlig mat å dyrke. Du får mye mat for lite innsats.

Resultatet av årets potetopptak

Like fullt har vi nok fått større avlinger tidligere år. Årets potetopptak bekreftet det jeg en stund har mistenkt etter som jeg har høstet til middagene.

Potetene var dessuten veldig enkle å sortere i år. De var enten veldig store eller veldig små. Ja, for jeg sorterer alltid potetene når potetopptaket er ferdig. Små, middels, store og veldig store poteter får hver sin sekk. Da blir det mye enklere når de skal kokes til middag senere.

Alle poteter med en eller annen form for skade får dessuten sin egen sekk, uavhengig av størrelse. De potetene spiser vi først, siden flere av dem nok har litt redusert lagringsdyktighet. Typisk er det at hakka har truffet dem på vei ned i jorda.

Potetferie

I motsetning til tidligere tiders barn, får ikke våre betalt for å være med på potetopptak i potetferien. Før fikk jo unger jobb på de store gårdene og betalt på akkord. Våre tre blad vesle er ikke så heldige. Til gjengjeld er ikke jordet så stort heller. Jobben er gjort på et par, tre timer.

Men, de har lært seg å dyrke poteter. De vet veien fra jord til bord. Hadde jeg bedt dem ta seg av potetene neste år, er jeg ganske sikker på at det er et stykke arbeid de hadde klart med bravur uten meg. Fra setting til hypping og potetopptak. Gammel-faffa har oppnådd målet med jordet han én gang var primus motor for, nederst i frukthagen.

Og nå er altså potetene i hus. Tradisjonen med potetferie er holdt vedlike i år også, og da er både små og store fornøyd. Så får vi se, da, hvor langt utover vinteren vi har poteter i år.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg