Å spise framfor å spare

Vi skriver mars, og de frøene som skal bli til mat for familien her på Fjellborg det neste året er på vei ned i jorden. Vårbruket er i gang. Men, hva hjelper det å så om vi ikke spiser? Å leve som man lærer og å spise framfor å spare, det er en kunst i en sjølbergers liv.

Hva vil vi spise?

At planleggingen av årets matlager preges av verdenssituasjonen er ingen hemmelighet. Med stadig økende matvarepriser, blir det mer interessant å se på hva vi klarer å holde oss selv med, framfor hva vi vil holde oss selv med. Jeg skulle ønske at jeg kunne si vi hadde ubegrenset med både plass og tid til å dyrke alt, men det er ikke realiteten. Da må vi velge, og det har vi gjort. Og vi har ombestemt oss.

For eksempel var jeg egentlig fast bestemt på å droppe paprika i år. Den er sentvoksende, og vi har sjelden fått tilstrekkelig nok ut av dyrkingen til at det kan forsvare plassen det opptar. Vi bruker en god del paprika i kosten, men den havnet på listen over mat vi heller kan kjøpe. Helt til …

… jeg en dag i januar skulle handle paprika: 49,90 kr per stykk, takk! Takk, men nei takk. Ikke aktuelt. Og bedre har det ikke blitt. Når jeg sier at vi skal spise framfor å spare, så finnes det åpenbart unntak!

Paprika er tilbake på lista. Sammen med tomater, agurk, forskjellige krydderurter, mais, …

Å spise framfor å spare

Når vi planlegger dyrkesesongen her på Fjellborg, så er det i all hovedsak tre kriterier vi arbeider etter:

1. Hva spiser vi?
2. Hvor god lagringsevne har det vi ønsker å produsere?
3. Har vi plass til å dyrke det?

Mye, slik som salat og agurk, spiser vi fortløpende gjennom sommeren. Det er lite som gir samme følelse av rikdom som å gå ut i drivhuset en vanlig julitirsdag og hente ingrediensene til dagens middag. Men, så er det også mye vi ønsker å ha tilgang på året rundt. Tomater, for eksempel, lager jeg tomatsaus av, hermetiserer og henter opp glass fra kjelleren etter behov. Mais forvelles og fryses. Bærene, selvsagt, saftes og syltes. Men, så var det å spise framfor å spare, da.

For, fordi det er en slags rikdom og luksus, så vil vi jo gjerne spare det til de rette anledningene. Passe på å fordele det jevnt utover vinteren og ikke fortære alt i løpet av den første vintermåneden. Du vet jo hvordan det er med finserviset, ikke sant? Det tas kun fram til spesielle anledninger, og ellers står det i skapet. Gud forby at vi bruker det opp på hverdagene!

Akkurat sånn har det også lett for å bli med det vi er sjølberget på. Akkurat når det kommer til saft og syltetøy, så har vi ingen begrensninger. Vi har så velsignet mye av det uansett. Da er det verre med eksempelvis maisen. Ikke om vi henter den opp av fryseboksen for en hver salat, nei!

Med det resultatet at da jeg ryddet i fryseboksen før slaktingen i høst, så fant jeg mais fra sommeren 2021 og den husbonden og guttene høstet mens jeg lå innlagt på sykehuset i høst. Alt i vente på den riktige anledningen. Da bestemte jeg meg for at her må det skje endringer. Heretter gjelder det å spise framfor å spare!

En balanse

For all del: Matboden skal ikke tømmes for sommerens skatter allerede før jul. Men, vi må slutte å vente på det måltidet som liksom er verdig nok til å ha vår egenproduserte mat på ingredienslista. Fortrinnsvis har det vært de måltidene hvor alt har vært egenprodusert. Det har absolutt vært mange av de måltidene det siste året, men lista kan ikke ligge så høyt. I alle fall ikke om vi skal fortsette å øke produksjonen og sjølbergingsgraden vår!

Jeg har skrevet et eget innlegg med inspirasjon til sjølberging.

Du finner det HER

Nei, da må vi se til å spise framfor å spare. Ikke vente på den rette anledningen, men heller nyte rikdommen vår i litt mindre porsjoner. Ikke vente til vi kan få i både pose og sekk ved hvert måltid.

På sikt vil jeg tro at det også kan gi inspirasjon til å utvide sjølbergingen ytterligere: «Til tacoen i dag hadde vi egenprodusert mais og paprika. Hva mer kan vi være sjølberget på når vi spiser taco?» Det handler jo egentlig om potensialet for utvikling, og det er nok lettere å utnytte om vi velger å spise framfor å spare.

Et mål for den kommende sesongen

Noe skal selvsagt få ligge på vent til den riktige anledningen, når den anledningen er selve motivasjonen for å dyrke. Men, i hverdagen har jeg som målsetting at vi skal bli enda flinkere til å spise framfor å spare.

Vi er allerede godt i gang, faktisk. Maislageret har minket godt siden nyttår, og jeg er fast bestemt på ikke å kjøpe en eneste boks med mais før lageret er tomt. Egentlig er jeg bestemt på ikke å kjøpe en eneste boks da heller, for forhåpentligvis klarer vi å dyrke nok til sommeren til å holde oss med det vi trenger. Skjønt, går det tomt så skal det selvsagt være rom for å beholde mais i kosten. Det er en smakfull fargeklatt i salaten.

Vi har også blitt mye flinkere til å velge saft over brus. Ja, for vi har dessverre falt i brusfella. Vi, som så mange andre. Brus har jo vært, og er, forholdsvis billig. Det smaker godt og føles som et greit kompromiss i hverdagen når man har lyst på noe godt, men ikke har samvittighet til å gyve løs på søtsakene. Siden nyttår har vi tatt tilbake brus som helgekos, og selv da er det knapt at det går med ei halvannenliters flaske: Hjemmelaget saft trumfer!

Og – hjemmelaget saft har vi mer enn nok av. Jeg safter jo hvert eneste år, og det gir mye ut av lite. Nå skal det jo sies at hjemmelaget saft har vi alltid drukket mye av, men nå drikker vi enda mer. Vi velger å spise framfor å spare, men sparer likevel. Fin bonus!

Å spise framfor å spare

Å spise framfor å spare handler også om å leve som man lærer. Akkurat nå, når jeg sitter og skriver om hva vi sparer på, så kan det jo se ut til at vi ikke spiser noe av det vi dyrker. Det gjør vi absolutt! Saft og syltetøy, som nevnt over, er det nærmest fri flyt for. Egg, svine- og hønsekjøtt likeså. Med unntak av grill- og wienerpølser, salami og kokt skinke, så kjøper vi ikke kjøtt. Vi har ikke gjort det siden 2014. Derfor fikk jeg også sjokk, da jeg i forbindelse med en samtale med ei venninne, skulle sjekke hva ei pakke kjøttdeig koster for tida. Kort og godt: Vi forblir sjølberget på kjøtt også framover.

Å være sjølberget krever mye arbeid, men hva med de alternative kostnadene?

Les mer HER

Poteter er vi også sjølforsynt med, og det spiser vi opptil flere ganger i uka. Kokt, stekt, bakt, kaldt og varmt. I matboden har jeg en rekke glass med tørkede krydderurter i, som jeg har dyrket selv. De forsyner jeg meg av nærmest daglig så langt lageret rekker. Å dyrke urter selv er forresten noe jeg setter høyt, for da vet jeg hva som er i glasset. Har jeg skrevet timian på glasset, så er det bare timian i det glasset. Ikke mye annet som drøyer og tynner ut. Og honning? Det er verdt et innlegg alene!

Med de forutsetningene vi har, så er vi sjølberget på ganske mye, men jeg er fast bestemt på at det er mer å hente. Og: Ved å bli enda flinkere til å spise framfor å spare, så tror jeg vi kan få til enda mer. Rett og slett fordi det vil hjelpe oss til å komme videre. Bli inspirert. Sugne.

Mat er rikdom

Fortsatt skal det være rom for å spare til de spesielle anledningene, men jeg vil at vi i enda større grad – flere ganger – skal kjenne på den gleden det er å spise sjølprodusert mat. Nyte av rikdommen vår. Ja, for det er i sannhet en rikdom. Mat er jo det. Vi bare vet ikke å verdsette det nok i vår tid, i vår del av verden, rett og slett fordi det kommer for lett til oss.

Den kanskje viktigste lærdommen sjølbergingen har gitt oss, er hvilket arbeid som ligger bak hver munnfull. Det er ikke rent lite! Dog er det verdt hvert minutt og hver time. Maten smaker oss bedre.

Og, det aller beste er at vi har fått tilbake mye av den naturlige nærheten til omgivelsene. Jeg tør å påstå at jordingen blir litt mer solid når man har en daglig kontakt med nettopp jorden. Når det blir en del av hverdagen. Koblingen til samfunnet for øvrig blir muligens litt svakere, riktignok, og jeg kan kjenne på en oppriktig sorg når jeg ser hvor langt fra utgangspunktet vi har havnet i vår tid, i vår del av verden. Akkurat dét kan vi heller gå nærmere innpå en annen gang. Dette skulle handle om å spise framfor å spare, ikke samfunnsfilosofi.

Å spise framfor å spare frigjør plass

Akkurat i dag har vi spist pannekaker. Da har det forsvunnet både egg, blåbærsyltetøy og granskuddsirup fra matboden. Men når middagslistene skrives, måned for måned, så skrives det med sikte på å spise framfor å spare og å spise tomt. Gjøre klart for en ny sesong og plass til det som da skal dyrkes. Det blir mange gode middager, skal jeg si deg.

Granskuddsirup smaker nydelig på både pannekaker og is, men hvordan lager man det?

Se HER

Også gir det ekstra glede over frøene som i disse dager går i jorda. Det er et av jordens undere, syns jeg, at de bittesmå greiene der skal kunne bidra til å brødfø hele familien vår. Jeg gleder meg til å følge veksten, fra frø til plante til kart, modning og høsting. Det er ikke bare måltidene som gir glede, skal jeg si deg, men veien fram også.

Ja, det er mye å glede seg over. Særlig om man gjør gledene små og holder seg til det nære. Og rikdom? Det kan være så mangt.

Trenger du flere grunner til å komme i gang med sjølbergingen? Jeg har listet opp elleve gode grunner for deg.

Du finner dem HER

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg