Elleve gode grunner til sjølberging

Ja, så var det denne lista da. Hvorfor velger vi her på Fjellborg å leve så tungvint? Å bruke timevis på matauk, fôre opp julemiddagen selv, og å langt på vei klare oss sjøl? Det er absolutt ikke slik at alle punktene under er like viktige for oss, og matauk og sjølbergingen er først og fremst hobbybasert. Likevel er det en livsstil vi trives med, og det at vi kan gjøre det fordi vi liker det, og ikke fordi vi må, gjør arbeidet lystbetont.

Men, det er ikke dermed sagt at vi mener at det er det eneste riktige! Det handler om å finne en balanse ut fra de forutsetningene og mulighetene man har, og med det livet man lever. For eksempel kunne vi aldri ha brukt så mye tid på frukt- og bærhøsting, om vi begge var i full jobb. Og, alle som følger husmora i sosiale medier, vet at jeg er en harding på Fjordland- og Grandiosamiddager når resten av familien er bortreist. Men, ta en titt på lista; kanskje finner du noen punkter som inspirerer til å ta en tur ut? Gjøre det på den gamle og tungvinte måten? Eller spare noen kroner? Her er elleve (mer eller mindre) gode grunner for sjølberging:

1. Maten smaker mye bedre

Det blir litt som den gangen du var liten, og sparte til noe du virkelig ønsket deg. Etter det som syntes som en liten evighet, hadde du spart nok, og kunne endelig kjøpe det du så gjerne ville ha. Husker du den følelsen? Omtrent slik føles det også når du setter deg til bords, og maten er noe du virkelig har jobbet for. Enten du har sådd, vannet, luket, stelt og passet, gått kilometervis for å høste, eller fôret, måket for og kost med. Maten smaker bedre, helt enkelt.

2. Mestringsfølelsen

Den du oppnår når det lille frøet har blitt en frodig tomatplante, når smaken av eplesaften får deg til å hvine av fryd, eller brødet ble luftig og fint. Du klarte det! Du jobbet mot et mål, og nådde det – fantastisk!

3. Kunnskap og utvikling

Kanskje fikk du det ikke til på første forsøk, men så lærte du da også at tomatplantene ikke kunne stå så tett. Eller at du måtte ha mer sukker i jordbærsyltetøyet for at det skulle kunne konserveres godt nok. Å prøve og å feile er en del av prosessen. Det føles ufattelig frustrerende når du står der, og etter mange timers arbeide må gi hele kjelen med det som skulle blitt rognebærgelé til grisen, men så evaluerte du arbeidet og så hvor det gikk galt. Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, og det å lære og å utvikle seg, er godt for selvfølelsen. Tilfredsstillelsen når du endelig får det til, oppsummerer både smaksopplevelsen og mestringsfølelsen i ett. Og – du lærte noe underveis!

4. Nysgjerrighet

Matauk pirrer nysgjerrigheten min! Kan jeg spise dette? På hvilken måte kan jeg utnytte det? Har det flere bruksområder? Hva annet kan jeg høste og spise? Hvordan brukte de dette i gamledager? Hvordan smaker dette? Tanken på at det finnes masse mat jeg ikke har smakt – fordi jeg ikke vet at det er mat – det er utrolig spennende!

5. Frisk luft

Blåbærene vokser ikke på badet, og gjedda fiskes ikke i fryseboksen. Du må ut i Guds frie natur, og finne det du trenger der. Har du noen gang tenkt på hvor godt humør du blir i av å være ute? Vel kan det være behagelig i godstolen foran TV, men sitter du lenge nok, blir du både gretten og doven. Ute beveger du deg mer, og du kan oppleve bedret helse på både det fysiske og psykiske plan. At matauken gir deg et mål for turen, er en grunn god som noen for å komme seg opp og ut!

6. Du opplever noe du kanskje ellers hadde gått glipp av

Det være seg den Flaggspetten som jobbet så iherdig i oretreet, eller den vakre fuglesangen fra trekronene der oppe. Det får du ikke i stua! Går du alene, får du tid til å tenke, restituere, gjenvinne hvilepuls. Ensom er du likevel ikke; skauen er full av liv, om du bare tar deg tid til å se og lytte. Går du sammen med andre, får dere tid til den gode samtalen uten distraherende apparater som TV, mobiltelefon eller radio. I tillegg får dere oppleve gleden over å arbeide sammen mot et mål, og dere skaper gode minner som kan gjenoppleves når maten senere skal nytes. Jeg husker godt blåbærturen i høst, da veslebonden satt plantet i ei tue med blåbærblå trut, og jeg må alltid smile litt ekstra ved det minnet når jeg steker pannekaker, og blåbærsyltetøyet står på bordet.

7. Miljøvennlig

I en verden der miljøet utsettes for stadig flere og mer alvorlige trusler, er det absolutt på høy tid at vi stiller spørsmål ved hvordan maten vår produseres og distribueres! Langt fra alle kan produsere sin egen mat; ikke alle kan ha høner på tunet eller ei ku i hagen. Men, det fleste av oss kan gjøre noe! Kortreist mat er i vinden, og det er bra! Det kunne vel vært viet et eget innlegg, skulle man gå mer detaljert inn i dette argumentet, om soya og kraftfôr, gjengrodde kulturlandskap, utslipp og jeg vet ikke hva, men utnytter vi ressursene som er oss nærmest, vil miljøet utvilsomt tjene på det – og vi også.

8. Respekt

Dette kan kanskje synes litt vel idealistisk, men for meg handler også matauk om respekt, og om takknemlighet. I følge FNs World Food Programme, er 805 millioner mennesker rammet av sult og underernæring. Her i Norge, kaster vi årlig 230 000 tonn med mat. Nå er det ikke slik at jeg mener at vi nordmenn skal ha dårlig samvittighet fordi vi har mat nok, men vi burde være takknemlige fordi vi har det. Landet vårt har gode vekstforhold, og vi er velsignet med både mat og drikke praktisk talt på dørstokken. Hvorfor i alle dager skal vi ikke utnytte den fantastiske ressursen vi er gitt? Ikke slik å forstå at vi skal skamme oss over det dersom vi ikke gjør det, for det lar seg ikke gjøre for alle, men mat råtner jo nærmest på rot, mens vi sitter og fråtser og kaster det vi ikke orker å spise opp. I andre deler av verden sulter mennesker til døde, i mangel på det samme. Det er jo et tankekors? Og, samtidig som landet vårt bugner av mat, henter vi mat inn fra andre siden av kloden, bare fordi vår egen koster for mye å produsere? Det er et par ting her jeg er glad jeg slipper å forklare menneskene i sultrammede områder.

9. Verdier

Et av de viktigste argumentene for meg personlig, er hva jeg ønsker å gi barna våre. Jeg var velsignet heldig, og fikk vokse opp vegg-i-vegg med besteforeldrene mine her på Fjellborg. Det var sauer i havna, høner på tunet, gris i fjøset, bær i skauen… Det er ikke få timer jeg har tilbragt et halvt skritt bak bestefar; enten i potetrennene på jordet, i høylasset på traktoren, på jakt etter egg eller bær. Sikkert like mange timer er tilbragt på bestemors kjøkken, som nå er mitt, og jeg har nytt godt av hjemmelaget brød med rørte molter på. Alle disse barndomsminnene er så gode; alt jeg opplevde, alt jeg lærte, alt som ble naturlig. Jeg håper at barna mine kan sitte med noe av de samme minnene når de engang ser tilbake på sine barneår. Siden vi også har husdyr her på Fjellborg, håper jeg de lærer godhet og omsorg for de som er så avhengige av oss for å leve gode liv. For nei, det er ikke så trist og spise husdyret sitt, når du vet at det har levd et godt og lykkelig liv, om enn kort. Naturen er liv, og liv skal vi ta vare på.

10. Økonomisk

Det er ikke til å komme fra at det å høste sin egen mat er økonomisk. Kanskje ikke på alle områder, men da jeg i fjor gjennomførte et lite eksperiment på området, skal jeg hilse å si at jeg ble overrasket! Tar man hensyn til tiden i regnestykket, er det klart at man kommer nok dårlig ut, men noe skal man jo likevel bruke tiden på. For eksempel lagde vi masse eplesyltetøy i fjor, og kostpris per glass var under en femmer. For omtrent samme mengde gir vi i butikken nesten 40 kroner, altså åtte ganger så mye! Solbærsaft? Fem kroner per liter for hjemmelaget, 23 kroner per liter i butikk. Slik kunne jeg fortsatt og fortsatt! Og med på kjøpet, med alt vi produserte her på Fjellborg, fikk vi gode opplevelser. Turer i skauen med familien, unger som fikk være med på kjøkkenet å se og lære, hyggelige samtaler rundt solbærbusken i hagen…

11. Kultur og arv

Matauk er noe generasjonene før oss har gjort i årtusener. De har sanket og laget og lagret og spist. Kunnskap og erfaring har blitt videreført fra generasjon til generasjon, og det har vært både nyttig, og ikke minst viktig. Det var jo dette de levde av. Hva har vi lært? Og hva har vi å lære videre til våre etterkommere? Kunnskapen er kanskje ikke like nyttig i dag, når mat er noe vi kan kjøpe i butikken, men er det ikke fortsatt viktig? Om ikke for å overleve, så for å ta vare på det som er kulturen vår, og ikke minst kunnskapen som har ført generasjonene videre? Og hvem vet; vi er ikke gitt at ikke kunnskapen en gang igjen blir nyttig.

Enkelte av punktene på lista kan kanskje høres litt skinnhellige ut, men det er absolutt ikke det som er meningen! Igjen: Det er ikke slik at vi mener at matauk og sjølberging er det eneste riktige. For eksempel var vi ikke engang i nærheten av denne livsstilen der vi tidligere bodde; vi tømte ripsbusken og lagde saft av bærene, og det var det. Hadde vi arbeidet fullt begge to, hadde vi ikke rukket dette. Det lar seg rett og slett ikke gjøre for alle, og det ene er ikke bedre enn det andre! Likevel tror jeg det er en god ting å være bevisst rundt det bruk- og kastsamfunnet vi alle lever i; det tar ingen skade av, uansett forutsetninger.

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~  ~

I morgen er det nok en dag, og hva den bringer her på Fjellborg, er sannelig ikke godt å si. Planer står det ikke på, men evnen til å utføre, er noe ganske annet. Husbonden går dobbelt takket være en prolaps i korsryggen, mens husmora er så nedsauset i feber og snørr at bare tanken på å forlate sofaen gir hodepine. Vel, tiden vil vise. En fin kveld ønsker vi uansett dere som titter innom Hverdagen på Fjellborg – og så blogges vi morgen?

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?