Another year over: Fjellborgs 2016

So this is Christmas
And what have you done
Another year over…

Igjen. Og egentlig er det helt greit. Året 2016 har ikke akkurat vært ett heidundrende år, så ærlig må det være lov å være, når vi nå sitter her på årets siste dag og skal ta et tilbakeblikk. Jeg har lært at man alltid skal si noe positivt før man serverer (konstruktiv) kritikk, og i bunn og grunn er nok det en bra leveregel, dét. «Du er veldig flink til å…», men når det kommer til 2016, så har jeg bestemt meg for en litt annen variant. Død og smerte og elendighet først, og dernest det positive. Da får vi lorten ut av systemet, før det er den søtlige ettersmaken av de gode opplevelsene vi tar med oss inn i det nye året. Er dere med?

Jeg prøver jo å være mest mulig positiv når jeg skriver her på Hverdagen på Fjellborg. Skittentøy og oppgulp vil jeg tro hver av dere har mer enn nok av i egen hverdag, og da trenger dere ikke våre skitne kaffekopper i tillegg. Dere får et innblikk i smerter og utfordringer, men jeg tror kanskje det går en grense for både dere og oss; hva dere gidder å lese om av syt og sorg, og hva vi kan dele og samtidig ha et privatliv. Likevel håper jeg dere ser at vi ikke lever på glanset papir, og at også hverdagene våre er nokså ordinære. Og prøvelsene, de har vi hatt vår andel av i år…

Prolaps. Det er vel det mest beskrivende ordet for hele 2016 for menneskefolket her på Fjellborg. Husbonden, som er tømrer av yrke, har vært sykemeldt nesten halve året på grunn av en lei prolaps i korsryggen. Det har krevd sitt av en kar som liker å være i aktivitet, og å ha et prosjekt eller to og holde på med. Jeg selv har hatt en rakker i nakken som har satt meg ut av spill store deler av året. Lammelser, nerver i klem, medisiner; skikkelig artig. Det har vært mange tunge stunder, og særlig når løpeskoene har måttet stå parkert mer eller mindre helt siden august, og det er de som normalt gir meg den energien jeg trenger for å holde kroppen i gang. Men, med et unntak av noen vonde dager hist og her, så er vi heldigvis på bena igjen både husbonden og jeg. Ja, vaskemaskinen også, forresten. Husker dere at jeg vaska høna mi utpå sensommeren?

Sorg og savn har også preget 2016. Vi mistet både en oldemor og tippa’n vår med kort tids mellomrom i våres, og det har gitt rom for både tårer, latter og gode samtaler. Som for så mange andre som også mangler noen av sine, har det også for oss i jula vært litt spesielt, når årelange – for ikke å snakke om livslange – tradisjoner plutselig ikke lenger har vært. Men, det er livets gang, og vi velger å være takknemlige for det gode forholdet vi hadde til både oldemoren og tippa’n vår, ikke minst på ungenes vegne. Det er ikke alle barn forunt å få kjenne de generasjonene, men vi var heldige, og de to damene manglet begge bare noen få dager på henholdsvis 88 og 98 år. Det er ikke verst! Og, de er fortsatt med i både hjerter og hverdagen – hver på sin måte.

Livets gang, ja… Tross sterke smerter, sorg og savn, så har jo også året vi snart har lagt bak oss bydd på mye fint! Veslekæll vil nok fortelle om sommerferien som årets høydepunkt, om han ble spurt, og veslebonden om den dagen beppe var her med gravemaskinen. Husbonden syns nok det var fint med flere turer på fjellet i løpet av året, og jeg… jeg tror kanskje jeg vil si våren? Den var stappfull av mange små gleder, og de er jeg så glad i.

For Fjellborgs egen del, så har jo liksom året fulgt sin vante gang, uavhengig av våre livs opp- og nedturer. Det er godt. At noe liksom følger rutinen, selv om ingenting annet går som planlagt. Dager kommer og dager går. Det spirer og gror, høstes og sankes, og tilberedes og spises. Husker dere granskuddsankingen på forsommeren, forresten? Selve startskuddet for matauken her på Fjellborg! Senest i forgårs tømte vi nok en flaske med granskuddsirup, da veslekæll bestilte pannekaker til en deilig avveksling fra ribbe og svinestek. Vi har mye godt å ta av der nede i matboden nå på vinteren, og gjennom sommeren og høsten har dere jo fått være med på mye etter hvert som den har blitt fylt opp. Sanking, safting og sylting. Særlig safteskolen jeg holdt i begynnelsen av august slo særlig an hos dere; kanskje vil dere ha mer av den slags i 2017?

Men tenke seg til, Hverdagen på Fjellborg skriver seg faktisk ikke lenger tilbake enn til mars i år. Den 14., for å være nøyaktig. Det var toårsdagen til veslebonden, og bloggen ble åpent med en skikkelig traktorfest. De snart ti månedene vi har delt fra hverdagen vår her på Fjellborg, har vært morsomme. Lærerike, energigivende og morsomme. Som jeg såvidt var inne på innledningsvis, så er det ikke alltid like lett å skulle balansere det vi deler mellom interessant, personlig og privat, og det er nok mer enn én gang at jeg har tenkt at «dette er langt over streken». Særlig har dette gjeldt for bloggandaktene jeg med ujevne mellomrom har delt, men de har dere virkelig tatt godt i mot, så kanskje jeg skal forsøke å gjøre de mellomrommene litt jevnere i 2017?

Det er flere innlegg dere har engasjert dere voldsomt i, og jeg har ikke engang tallet på hvor mange ganger innlegget Til skrekk og advarsel ble delt da jeg publiserte det i våres. Forhåpentligvis har det da også fått noen til å tenke seg om to ganger, før det serveres kaffe der mange barn er tilstede. Også andre innlegg har dere delt villig vekk, og jeg blir både stolt og rørt og ydmyk når jeg ser at dere vil at andre også skal få lese det dere har lest. Tusen takk for alt engasjement gjennom året fra dere lesere; det er dere som gjør Hverdagen på Fjellborg så moro! Jeg vet jeg kanskje gjentar meg til det kjedsommelige på akkurat dét punktet, kanskje særlig for dere som også følger oss på Facebook, men det er sant, altså. At dere som følger oss og leser engasjerer dere, utfordrer meg, og det liker jeg!

Om noen få timer banker 2017 på døren med dunder og brak, og også 2017 har nok sine utfordringer med i kofferten. Jeg håper og ber om at det er flest av de gode utfordringene. De man vokser på som menneske, og som gir en bekreftelse på at man kan. Jeg håper (u)helsen ikke stikker for mange kjepper i hjulene for noen av oss, og at vi får gjennomført de prosjektene vi har plassert øverst på prioriteringslisten. Både ny lekestue og et frodig drivhus står blant de øverste plassene her på Fjellborg, og vi håper at vinteren ikke strekker seg for langt ut i vårmånedene. Også for Hverdagen på Fjellborg har jeg noen planer og ønsker, og allerede i februar skal jeg få til noe nytt og spennende om ikke for mye kommer i veien for meg. Bloggåret 2016 fikk en haltende slutt med et Internett som var fullstendig nede for telling, men jeg håper at 2017 går bedre, og ikke minst – at du vil være med!

Så, med det vil vi gjerne få si:

Et godt nyttår til hver og en av dere som følger oss her på Fjellborg, og takk for det gamle!
Vi blogges i 2017.

Nyttårshilsen fra veslebonden, veslekællen, husbonden og husmora