Velkommen skal du være, 2017!

2017, ja. Endelig er du her, og hjertelig velkommen skal du være! Vi var våkne alle sammen i natt for å ta i mot deg; både husbonden og jeg, veslekæll og veslebonden. Ja, gjestene våre også. Vi hadde det så hyggelig i går!

Nyttårsaften er ikke en dag som betyr så fryktelig mye for verken husbonden eller meg, men det er nå rart med det likevel. Særlig når man har barn, er det jo koselig at det skjer litt, og det er en fin anledning til å samle de man bryr seg om til en hyggelig kveld. Vi var mange til bords her på Fjellborg i går, og hele tolv stoler hadde vi klart å stue sammen rundt spisestuebordet vårt. Det ble litt trangt om plassen, men hva gjør vel det når man er så glad i alle de som sitter rundt bordet?

Vi var seks voksne og seks barn i alderen to til femten år som var samlet på Fjellborg i går, og jeg tok meg flere ganger i å falle litt ut av samtalen, kun i pur takknemlighet. Tenk å ha så fine venner, da? Og attpåtil ha dem samlet slik en hel kveld? Makaløst flott! Vi hadde samarbeidet om måltidet på hvert vårt kjøkken, og til sammen kunne vi dekke på en buffet med deilig kalkun med alt tenkelig godt tilbehør. (Og fordelen med å være vertskap, er jo selvsagt at man har mye god restemat til middag dagen derpå!) Desserten var selve kronen på middagsverket, og den ble nesten selve høydepunktet for hele 2016: Hjemmelaget sjokoladepudding med hjemmelaget vaniljesaus til! Jeg blir helt salig bare jeg tenker på den fyldige sjokoladesmaken med den søte vaniljen til.

Gode samtaler om tro og tvil, politikk og håndverk, barnelatter, papirtrompeter, brus og godterier, frusere og lek og moro; ja, det er nyttårsaften på Fjellborg kort oppsummert. Jeg tror alle kosa seg like mye, og for ungene så kom nok knusing av pepperkakekirken høyt på listen over kveldens høydepunkter, kun slått av rakettene. Ja, forresten, veslebonden hadde et ganske annet høydepunkt: Da vi var på badet i morges, spurte jeg nemlig om hva han hadde syns var det beste med nyttårsaften i går. Han tittet opp i taket, og gjorde seg til med et kunstig «eeehm», før hele gutten brøt opp i et hjertelig smil og ropte «Thomas!». Og kan skjønne det, når du er to og et halvt år gammel, og har en femtenårings fulle og hele oppmerksomhet en hel kveld, da er det ikke rart at det var høydepunktet for nyttårsaften! De er litt som Alfred og Emil, de to. Heldige veslebonden!

Og veslebonden holdt jammen koken kvelden ut, han også. Kanskje ikke så rart, når huset er fullt av unger, som attpåtil leker på rommet til storebror som ligger vegg i vegg med ditt eget. Hvem kan vel sove da? Trøtte er vi nok alle mann i dag, men veslebonden og veslekæll har jammen klart å holde på humøret også. Så var det da også en del av avtalen, i alle fall med femåringen. Ikke noe surmuling dagen derpå, om han skulle få være våken hele nyttårsaften.

Vi hadde god utsikt helt inn til byen og over til nabobygda, og det var mange flotte raketter på himmelen. Fra vår grend ble det bare skutt opp noen få, men det er liksom ikke rakettene som er det viktige på en slik kveld heller, syns jeg. For meg handler det vel så mye om refleksjoner over det som har vært og over det som skal komme, å kjenne på takknemligheten, og å akseptere vemodigheten. Nå ligger det foran oss, et helt nytt og ubrukt år, og vi er spente på hva det vil bringe. Likevel, til syvende og sist, så har vi jo bare gått fra den ene dagen til den neste, og i det ligger det en trygghet jeg syns det er godt å hvile i, i en verden som synes bare mer og mer skummel fra år til år.

Her på Fjellborg gjør vi oss nå så smått klare for hverdag igjen, etter nesten to uker med juleferie. Det blir tøft å vinke farvel til late morgener, kaker og Olsenbanden, men jammen skal det smake godt med knekkebrød og rutiner også. I morgen er det planleggingsdag i barnehagen, og vi gjør en slags generalprøve, men på tirsdag? Da er det striesekk og havrelefse på alle mann! Og dere? Ha et knakende godt nyttår, da? Vi blogges!