Dåpsdag

For to år siden i dag, var det fest på Fjellborg.
Langbordet i den ene stua var pyntet til fest, og på kjøkkenbordet stod dekket det deiligste koldtbord. Ved hver kuvert stod det bordkort og ønsket hver enkelt gjest velkommen. Det var et lite glass med sand i, og rundt lokket var det knyttet et satengband som det hang en utklippet fot i, med navnet på gjesten. Farmor. Oldemor. Gammel-faffa. Beppe. Mamma. Tante. Storebror. Alle var der.

Har du hørt historien om fotsporene? Om mannen som hadde en drøm? Sammen med Herren gikk han langs stranden, og mens de gikk, kom bilder fra livet hans til syne over havet. For hvert bilde som kom til syne, så han to par fotspor i sanden; det ene paret var hans egne, det andre Herrens. Da det siste bildet kom til syne over havet, så han seg tilbake, og la med ett merke til at det mange ganger gjennom livets løp kun var ett par fotspor i sanden. Han så at det var de gangene i livet han hadde hatt det mest vanskelig og mest smertefullt. Han så på Herren. «Herre, da du ba meg følge deg, lovte du at du alltid ville følge med meg, og aldri forlate meg. Men, nå ser jeg at da min nød var størst, og da jeg trengte deg mest, så forlot du meg.» Herren svarte: «Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg, og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt, da prøvelsene og lidelsene var størst, og du bare ser ett par spor i sanden, det var de gangene jeg bar deg i armene mine.»

Barna våre er velsignet heldige. De har mange mennesker rundt seg, som vandrer sammen med dem gjennom gledene, og bærer dem gjennom sorgene. Vi føler oss også heldige, som har kunnet få lov til å bære barna våre til dåpen med alt hva det innebærer, og å dele dagen med venner og familie etterpå. For to år siden i dag var det altså veslebondens tur. Tre måneder og én dag gammel, i Faderens, og Sønnens, og Den Hellige Ånds navn. Og – i verdens nydeligste dåpskjole, sydd av tippas brudekjole.

Det var en flott dag. Sola skinte. Praten gikk lett og stemningen var god. Det var mat nok til alle, og kaker til både dét selskapet og to til. Unger som lo, løp og lekte. Flotte gaver til dåpsbarnet selv. Fine ord. Gode minner. Tenk at det er gått to år allerede. Nå er veslebonden to år og tre måneder (og én dag) gammel. Dåpskjolen er for liten for lengst, men jeg liker å tenke at han vokser i den, og ikke fra den. Og mens han vokser, vandrer alle disse fantastiske menneskene sammen med ham. Noen har desverre falt fra på livsveien, men noen nye har også slått følge underveis. I dag har vi tent dåpslyset, og det har skint i takknemlighet for både dåpsbarnet, dåpen, de som har vandret veien til sin ende, og de som fortsatt vandrer med. På hylla står bordkortene våre. Mammas. Pappas. Storebrors. Dåpsbarnets. Med sand, og fotspor.