Utnyttelse

Arveklær til stor glede

Med tre gutter i hus er det stadig noen som har vokst fra noe. Da er arveklær til stor glede for både unger, mamma’n, lommeboka og miljøet. Sjølberging? I ånden, definitivt!

Skogspirat med kortbukser

Vi stod på parkeringsplassen utenfor Dyreparken, klar for Kaptein Sabeltann-forestilling i begynnelsen av august, da jeg knakk fullstendig sammen – i latter. Det gjorde heldigvis veslebonden også, som stod der med buksa langt over ankelen.

Buksa hadde passet med god margin så sent som i mai. Ingen tenkte på det – før vi stod der noen måneder senere med behov for ei bukse for første gang siden sist den ble brukt.

Når ungene smugspiser flaggstangfrø

Hvordan skal man få med seg sånt, da? Midt i shortssesongen og allting? Veslebonden er dessuten smal som en spiker, så det er liksom ingenting annet som kan avsløre det heller, at klærne krymper.

Der og da hadde han jo ikke annet valg enn å se ut som en vaskeekte skogspirat med buksa på vei opp på leggen, men jeg la meg på minnet at når sommeren er over så måtte jeg lete fram arveklærne fra storebror. Turbuksa var uansett oppbrukt …

Arveklær er gull

Det er nemlig det fine med å ha fått tre gutter; de kan arve alt av hverandre, og det gjør de sannelig også. Arveklær er gull!

Arveklær til stor glede når de finnes fram fra kottet

På kottet står alle klær pakket i gjennomsiktige kasser, merket med størrelsen. Når én vokser ut av sin størrelse legges klærne i ei kasse som merkes og venter på nestemann. Jeg ser selvsagt over alt tøyet før det pakkes ned. Navnelapper fjernes. Er det ødelagt reparer jeg det om det går, og er det utslitt går det i en klescontainer.

Det er absolutt litt tidkrevende, men verdt det i lengden. I prinsippet har vi sluppet unna med å kle halvannen unge, når vi har lagt til det som har blitt erstattet (fortrinnsvis bukser i knesliterstørrelse) og et og annet plagg kjøpt basert på personlig smak («noen» har hatt større hang til traktorer enn andre).

Arveklær til stor glede

Ikke bare er det fint for lommeboka, men arveklær er gull også for miljøet. Ved å ta vare på og bruke det vi har hele veien, tar vi ansvar for forbruket vårt. Ikke er vi redd for lapper på arveklærne heller, for det skal mer enn én reparasjon til før et plagg går i containeren.

Arveklær og sjølberging

Ikke bare er arveklær gull og i tiden rent miljømessig. Jeg finner det også i ånden av sjølberging. Ikke for at det er noe vi er sjølberget på slik vi er det med kjøtt og potet, men for at det handler om nøysomhet.

Nøysomhet er for oss et viktig prinsipp, og i det ligger det også å være bevisst på forbruket vårt. Og miljøet. Å ha et bevisst forhold til klærne vi tar i hus er derfor viktig for oss.

Lurer du på hva du kan gjøre for miljøet?

HER er mine ti tips
Arveklær er gull

Å kjøpe nytt bare for å kjøpe nytt er dermed ikke noe vi har for vane. For ungene spiller det dessuten ingen rolle om klærne kommer fra butikken eller ei kasse på kottet. For dem er klærne nye uansett, og det at de er brukt av både én og to storebrødre før dem, gir i grunnen bare klærne høyere verdi i deres øyne.

Stolt veslebror

Det var ikke vare veslebonden som hadde smugspist flaggstangfrø i sommer. Også veslebror avslørte seg da langbuksene så smått kom på i forrige uke. Så, i dag da han hadde en fridag fra barnehagen, tok vi grep!

Gutten prøvde seg gjennom alt i kommoden sin, og det endte med at kun de nært utslitte plaggene fikk være med videre. Ellers var tiden moden for å finne fram kassene merket 122/128 (!).

Arveklær til stor glede

Veslebror var helt ellevill! Så mange fine klær! Hadde storebroren brukt den? Og den? Han måtte ha på de nye klærne med én gang, og gikk resten av dagen og syntes han var så fin. Arveklær er til stor glede! I sær når det er arv etter livets idoler.

Jammen hadde ikke gutten parkdresser nok å ta av også. Jeg, som egentlig var bekymret for om han ville passe fjorårets, oppdaget til min store glede at det gjorde den. Og ikke bare det, men på kottet lå det ikke mindre enn tre parkdresser til i riktig størrelse!

Parkdresser til veslebror

Alle dressene hadde noe varierende grad av slitasje, hvorav antallet, men med nye strikker under bena og en runde med impregnering i vaskemaskinen, så er de gode nok som reserve- og hjemmedresser. Det kommer alltid godt med, det vet jeg etter snart tolv år i spillet!

Reparasjon av parkdresser

Godt for alt som er gjort

Det er tidkrevende å bytte ut garderoben til barna. Det er ikke bare å bytte innholdet i skuffen. I tillegg er det merking og sortering og prøving og bretting – og et forferdelig kaos mens det står på.

Men, jeg har sluppet å tråle butikkene rundt etter klær. Vi gikk på handletur hjemme. Arveklær er gull!

I dag tok jeg for meg veslebror og veslebonden sine garderober. Veslekæll har enda litt å gå på, men jeg må se over ulltøyet til dem alle. Det rakk jeg ikke i dag.

Klær

Jeg har imidlertid verdens beste motivasjon for å gjøre det, for i går ble det bestemt at vi reiser på fjellet i høstferien! Da må vi være forberedt på vintervær, og for fjellet kan jeg gjøre nesten hva som helst. Også stoppe ulltrøyer. Ute er det dessuten bare meldt regn denne uka, og da skorter det svært på unnskyldningene for å la det være uansett hvor kjedelig jeg finner arbeidet.

Som trebarnsmor har jeg alltid klær å

Les mitt lappetriks HER

Også er det jo godt for alt som er gjort, da. Nå har ungene klær som passer i skuffene, og på kottet står nye kasser klare. Med tanke på vinterværet har også vintertøyet fått litt oppmerksomhet, så alle har det klart når vinteren kommer som julekvelden på kjerringa en tidlig morgen.

Så, da er vel alle fornøyd, da? Ungene, mamma’n, lommeboka, kloden og samvittigheten!

Hva er din holdning til arveklær?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

2 Comments

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Verified by ExactMetrics