Ny symaskin

Jeg har fått ny symaskin, og i dag har jeg hatt en skikkelig fiksefredag. Godt verktøy er halve jobben gjort, viser det seg!

Dårlig skjult hemmelighet

At jeg ikke er spesielt glad i å sy er en dårlig skjult hemmelighet. Når det kommer til å sy med symaskin, kan vi nesten dra det så langt som å si at det er noe jeg hater. Vaser på undertråden, stoffer som går feil vei, mer knute på tråden og dårlig stemning.

Mamma var en ener med symaskin. Ja, håndarbeide i det hele tatt. Hun har brodert både barnebunaden min og den jeg fikk til konfirmasjonen, strikket en haug sokker og gensere og sydd en hel garderobe. Alt med bind for øya og en hånd på ryggen.

Sånne mennesker er jeg misunnelig på. Til meg har ikke slikt kommet like lett. Sikkert av både manglende interesser og evner. Men, jeg arvet nå engang mammas gamle Singer da hun døde og den har jo vært framme vann og dann. Vi sliter jo klær, vi som alle andre.

Sist den var framme, tidlig sist vinter, fikk jeg imidlertid nok av hele maskinen. Kan hende var det til og med gjensidig, for det ble ingen hyggelig seanse. Jeg begynte umiddelbart å spare til ny symaskin, for en symaskin er noe en trebarnsmamma med økonomisk sans trenger. Enten jeg har interesse eller ei.

Ny symaskin

Jeg fikk penger i bursdagsgave og begynte så vidt å snuse litt på markedet. Mammas Singer var fra før jeg ble født, så det var åpenbart litt å sette seg inn i.

Men, så en dag fikk jeg en telefon av en sånn art at jeg måtte sette meg ende ned. Symaskinsøket var over, for jeg fikk tilbud om å arve en fullt brukbar Pfaff! Med display og allting! Tenk! Display på en symaskin!

Den var riktignok 25 år gammel, men det er jo for en ny symaskin å regne for en som sliter med en Singer fra tidlig 80-tall! Hvor usannsynlig heldig kan man være? Selv om man hater å sy …

Fiksefredag

I dag fikk jeg omsider satt meg ned. I sommerhalvåret er lappehaugen fredet. Kun nye plagg for legges til, for jeg har altfor mye annet å gjøre enn å reparere noe ut av den.

Det har jeg for så vidt nå også, men med en åpen himmel var det ikke stort annet å ta seg til i dag. Jeg hadde fortsatt ånden over meg etter sesong- og størrelsesskiftene i barnas garderobe tidligere i uka. Og, med ny symaskin, hvilken grunn hadde jeg egentlig til å la være?

Arveklær er gull, det konstaterte jeg tidligere i uka.
Gikk du glipp av det? Se HER

Så, jeg ryddet kjøkkenbordet, fant fram Pfaffen og bestemte meg for å gi den en ærlig sjanse. Jeg fikk spolt opp undertråd, trædd den og skrudd den på uten å forbanne den en eneste gang; en god start!

Halve jobben gjort

Da jeg i tillegg oppdaget at det nyervervede vidunderet hadde et eget program for å stoppe klær, da var det like før tårene stod i øynene på en ellers balansert sjel.

En hver mamma til en knesliter forstår hva jeg snakker om.

Ikke bare kunne den stoppe bukseknær heller. Også sokker kan den fikse! Hva gir du meg?

I løpet av dagen i dag har jeg lappet ti olabukser, stoppet elleve par sokker og én boksershorts. Uten å bli sinna på maskinen en eneste gang! Det er den reneste magi!

Fortsatt er lappehaugen ekkelt stor; sånn blir det når en gammel symaskin er ferdig jobbet og sommeren følger hakk i hel. Men, nå er det ikke lenger noe jeg lurer på hvordan jeg kan få utsatt lengst mulig av komforthensyn. Med en ny symaskin er det overkommelig! Et godt verktøy er rett og slett halve jobben gjort, viser det seg!

Å lappe klær kan være en fin aktivitet å gjøre sammen med andre også.
Les mer HER

Ny symaskin – ny syglede?

Noen sydame blir jeg aldri. Jeg har ikke helt det som skal til i den retningen. Likevel er jeg opptatt av å kunne ivareta det tøyet vi har, og å få det til å vare lengst mulig. Da må jeg også lappe det fra tid til annen.

For, paradoksalt nok, liker jeg å lappe klær. Ikke for selve jobben i seg selv, men for følelsen etterpå; å vite at jeg har gjort en innsats for lommeboka så vel som miljøet. Noen kaller det bærekraft – jeg kaller det nøysomhet.

Har du lest om den sytråden som er tanken bak mye av det vi gjør her på Fjellborg?
Se mer HER

Med en ny symaskin kjenner jeg også på en ny syglede. Heretter blir det ikke lenger et tiltak å sette seg ned med symaskinen og lappe bukseknær og ødelagte ulltrøyer. Dermed vil kanskje ikke lappehaugen vokse seg for stor mellom øktene heller.

Det er virkelig halve jobben gjort å ha et godt verktøy, og med en god symaskin vil kanskje lapperesultatene også bli bedre? Dermed vil tøyet vårt kunne rekke enda lenger, og vi vil være enda et skritt nærmere og leve etter verdiene våre. Det syns jeg er fint.

Men, nå får jeg være fornøyd med innsatsen for i dag, og resten av lapøehaugen får nok pent vente til neste regnværsdag. I helgen er det nemlig meldt sol og det må jeg utnytte i kjøkkenhagen.

Hva med deg? Reparerer du klærne dine?