Årets første snø og helg

Årets første snø kom i år, og jammen ligger det ikke rester av den som blir med inn i helga. Det gledes over både snø og helg på Fjellborg.

Årets første snø

Som jeg også fortalte om i går, våknet vi til årets første snø her på Fjellborg i går. Ja, eller i alle fall sesongens første snø. Det er rart hvordan alt før sommeren liksom glemmes så fort det er det første av ett eller annet etterpå. Sånn er det i alle fall her. Flere?

Uansett hvordan vi nå vrir og vender på tidsregningen, så snødde det i går. Jeg var helt overbevist om at alt ville være regnet bort før lunsj i går, men jammen ble den ikke liggende. Først i dag begynte det å minke på den, og det var først og fremst solas fortjeneste. Den har skint fra skyfri himmel i dag.

Derfor hadde jeg det også ekstra travelt med å bli ferdig med helgevasken i dag. Jeg ville ut! Ut i sola, ut til snøen. I alle fall det som var igjen av den.

Samme mengde snø

Jeg er like glad for snøen når den kommer som ungene er det. Enten det er årets første, tredje eller til og med fjortende snøfall. Vi må egentlig ganske langt ut i mars, om ikke april, før jeg kan tenke at det begynner å bli nok. Så lenge jeg kan huske, har jeg vært glad i vinteren. Kanskje fordi jeg er et vinterbarn?

Jeg kan godt si meg enig i at det er best om snøen kommer og blir liggende, men det er ikke først og fremst for å slippe å måke den så mange ganger. Det er mest for at jeg vil ha snøen for alle dens gleder: Ski både bortover og nedover, aking, snømenn, snøhuler. Ja, for ikke å forglemme hvor lyst og vakkert allting blir! Jeg klarer rett og slett ikke være enig med de voksne når de sier at snø er fælt.

Sist vinter stod jeg på slalom før første gang på mange år.
Se hvordan det gikk HER

Fra tid til annet dukker det opp et sitat, som for meg er av ukjent opphav, som sier noe sånt: «Du kan velge ikke å glede deg over snøen. Da vil du ha mindre glede i livet, men samme mengde snø.» Jepp.

Årets første snø og helg

Jeg kom meg ut til både sola og snøen i formiddag. Jeg valgte imidlertid å forholde meg til snøen mest på en grøftelengdes avstand og joggeskoa på i dag. Etter en tur i skauen i går, var nemlig fjellstøvlene mine fortsatt søkkvåte. Da kom jeg litt vel nært på snøen, og det var helt greit, det altså, men fjellstøvlene trenger impregnering. Det sa jeg i hele fjor vinter også. Nå må det bare gjøres før de brukes igjen.

Ja, for i går lå snøen tung og våt på alt av lyng og busker langs stien jeg gikk på. På grantrærne, ikke minst. Jeg syns det er så vakkert å se på at det nesten gjør vondt! Og, i stillheten der oppe på bygdas tak, gikk tankene til jul og lys i stille grender og alt godt som venter.

Men, aller først får vi ta denne helga. Minus første advent. I skrivende stund sitter vi pal med fyr i ovnen her. Husbonden, som akkurat kom hjem fra jobb, sitter og slapper av foran TV. Ungene har samlet seg på et av barnerommene oppe, pusler med sitt og gomler pepperkaker som de bakte i går da de var på barnelaget i bygda.

I morra er det meldt strålende sol, og da skal vi kose oss ute, har vi tenkt. Lørdagsmiddagen blir på bålet i gapahuken, og jeg gleder meg allerede til følelsen av å komme inn i kveldinga med kalde kinn, bare for å la pleddet og raggsokkene varme meg opp igjen. Det er noe med vinteren, altså!