Høyt stressnivå

Ferie, krabbefiske, bok ved bassengkanten og alt annet godt til tross, så har det vært en uke med nokså høyt stressnivå. Les mer i Uka i bilder.

Hov o’hoi

Mandag etter frokost:

Tenk om bare hele uka hadde vært så fredelig, si. En kaffitår og et par kaiptler i en god bok. Det har absolutt vært rom for både kaffe og lesing denne uka, men det har også vært et høyt stressnivå. I alle fall til ferie å være.

Og på ferie, det var vi da uka begynte. Fortsatt på Sørlandet, og på Sørlandet, der bor Kaptein Sabeltann!

Husbonden og jeg hadde i all hemmelighet kjøpt billetter til Kaptein Sabeltann og jakten på den magiske diamant. Hemmeligheten hadde vi holdt på i lang tid, og røpet den ikke før etter frokost på mandag. Showet skulle være samme kveld, og ungene ble elleville – alle tre!

Jeg kunne antakelig ha skrevet et helt innlegg bare om hvor utrolig gøy det var, men jeg skal forsøke å fatte meg i korthet: Det var RÅBRA og absolutt verdt å være oppe til nesten klokka to på natta for.

Intern konkurranse

Dagen derpå var vi litt reduserte, hele gjengen. Hadde vi enda vært skrudd sammen slik at sent i seng betyr sent opp, men det er som om de indre klokkene våre ikke får med seg forskyvningen av leggetid når det først skjer. Sånt blir det trøttinger av, men ikke verre enn at vi fikk dagen på fote. Først med en tur til bassenget:

Det blåste så surt at det ikke fristet å hoppe uti, så husbonden og jeg hadde hver vår bok mens ungene herjet i vannet. Og mens vi satt der og leste, begynte hverdagen å melde seg for oss begge via telefon. Allerede da begynte jeg å kjenne litt på det etter hvert stigende stressnivået, men ferie er ferie. Enda hadde vi dagen for oss.

Vi spilte minigolf. Og jeg skal bare ha sagt dét, at jeg vant.

Etterpå rigget vi oss til i forteltet og spilte Bingo. Det syns ungene er fryktelig gøy, for da har vi alltid godterier som premie for den som får Bingo.

Utover dagen ble det både Rottefella, Gris og Idiot også. Før vi gikk en siste tur på campingplassen utpå kvelden og tok et stille farvel med Skottevik for nå.

Ingen av oss var helt klare for det som ventet dagen etter, men ingen ferie kan vare evig.

Stigende stressnivå

Onsdag morgen var det ugjenkallelig forbi. Etter å ha spist frokost var tiden kommet for å pakke ned forteltet og campingvogna …

… hekte den på bilen og sette snuta nordøstover.

For hver mil vi la bak oss, økte stressnivået. Jeg visste nemlig godt hva som ventet torsdag morgen og at det ikke ville bli noen pen start etter ferien.

Da vi kom til Tønsberg var det blitt så mye leven i baksetet av vi slapp veslekæll av i Tønsberg. Neida, det var ikke krangling i det hele tatt, men vi slapp ham av. Han skulle møte noen venner fra speideren og komme senere hjem. I Oslo slapp vi av enda en unge, og da vi kom hjem var det bare én igjen i baksetet. Sett sånt!

Høyt stressnivå

Torsdag ble vi vekket av vekkerklokka. «God morgen, la stresset begynne.»

Innen klokka var halv ti hadde vi fått unna én kiropraktortime og én tannlegetime (som jeg brukte til langt hyggeligere ting enn å gape).

Deretter hadde jeg akkurat en time på å skrive et blogginnlegg og å ta meg en kaffe og en bolle (for å bøte på stressnivået).

Så fulgte det en time hos fysioterapeuten før husbonden og jeg vekslet unger og oppdateringer om dagens plan. Så var det tre frisørtimer før vi kastet i oss litt middag og koblet oss på et Teamsmøte med det utenlandske byråkrati. Akkurat dét skal jeg fortelle om litt senere.

Puh.

At Rasmus kom og la seg i fanget mitt da jeg omsider kunne deise ned i sofaen utover kvelden, var den beste terapi jeg kunne få der og da. Det var ikke akkurat en drømmestart på livet etter sommerferieturen, men sånn måtte det bli denne gangen.

På lufta

Fredag morgen var vekkerklokka nok en gang på jobb. I alle fall var den skrudd på som en slags sikkerhetsventil. Jeg har jo vært med å arrangere denne Sjølbergingsfestivalen i helga, og før den kunne gå av stabelen, hadde jeg en hel del forberedelser å gjøre. Et par foredrag som skulle gjøres klar, blant annet. Og jeg var akkurat ferdig med å gå over manus til Bienes verden da telefonen ringte:

Og slik gikk det til at jeg et par timer senere plutselig befant meg i studio til NRK P1 Østfold og skravlet i vei om nettopp Sjølbergingsfestivalen (du kan høre intervjuet HER). Det hadde kanskje fått stressnivået til å stige hos de fleste, men jeg syns at radio er kjempemorsomt og syns bare det var gøy.

Og vel ute av studio bar det rett hjem og fortsette videre forberedelser til festival.

Jeg har vært på radio flere ganger. Nysgjerrig?
Ta en titt HER

Stressnivå på retur

Ideelt sett hadde jeg hatt tom kalender både torsdag og fredag, men det lot seg ikke gjøre. Denne sommeren har vært spist opp av så mange ting, og har egentlig krevd de 60 studiepoengene jeg har i logstikkfag for å få det til å gå rundt.

Derfor var det også med forholdsvis høye skuldre jeg ankom festivalen i går morges. Ikke for at jeg ikke var forberedt og hadde kontroll på det jeg skulle, men fordi torsdagen og fredagen hadde vært så fulle at hodet ikke hadde rukket å akklimatisere seg etter ferien. Likevel kjente jeg at stressnivået etter hvert var på retur.

Nå var vi i gang. Avtalemaratonet på torsdag var over, forberedelsene til festivalen var gjort – nå var det bare å være til stede, skravle med sjølbergingsinteresserte folk og kose seg.

Jeg bød på honningkake til alle som ville smake.
Oppskriften finner du HER

Veslebonden har vært med som håndtlanger, stedsfortreder når jeg har holdt foredrag, og som gårdsgutt for en bonde fra bygda vår som også har deltatt på festivalen. Vi har holdt på å blåse bort, men har ellers hatt en alle tiders helg!

Alle knekkebrødene i matboksen min er spist opp, kaffen er drukket opp og restene av honningkaka som jeg delte ut til de som stoppet og slo av en prat, gikk med til kaffekoppen etter middag da vi kom hjem.

Nå er lufta gått fullstendig ut av ballongen, men stressnivået er lavere. Fraværende er det på langt nær, men det er fordi neste uke kommer med en helt ny hverdag. «Bruk som overskrift at veslekæll flytter i fosterhjem», sa veslekæll forleden dag. For det er faktisk det han gjør om en uke! Jeg forteller mer siden. Nå kaller sofaen. Høyt. Men, bare for å ha det sagt, om det forsvant i all låtinga mi om stressnivået denne uka: Uka har vært fin, altså! Titter du innom igjen i den som kommer?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg