Uka før slakt

Uka før slakt har vært fylt av forberedelser, noe som likner et dødt dyr, en blind mann, tretti flasker saft og en hjemkommen sønn. For å nevne noe.

Starten på noe morsomt

Mandag. Én uke til slakt. Klar, ferdig, kjør!

Jeg begynte imidlertid pent. Eller …

… pent var det kanskje ikke? Det likner et dødt dyr, men er faktisk håret mitt. Sånn omtrentlig 30 centimeter av det. «Oj, oj, oj! Også alt det håret, da!» gispet det i frisørstolen ved siden av meg da frisøren min tok saksa. Det har vært en prosess som har vokst seg fram over noen uker nå. Jeg har rett og slett vært lei; håret mitt var så langt at det liksom ikke var mulig å gjøre noe fornuftig med det lenger. Resultatet skal du få se litt lenger ned i innlegget, men jeg skal love deg at den hårklippen var starten på noe morsomt.

Uka før slakt

Mandagen for øvrig gikk med til helt vanlig husarbeid. Skjønt, vanlig og vanlig. Uka før slakt består ikke utelukkende av vanlig husarbeid. For eksempel hadde jeg en saftekjele med rips stående på damp. Den ene fryseren ble tømt og iset av også.

Det ble kveld – og ingen hadde sett at jeg hadde klippet meg.

Tirsdagen fortsatte i samme takt, med de samme tingene. Ja, bare at da var det bringbær jeg hadde i saftekjelen. Snaut 20 kilo ble det plukket i sommer, og nå skulle alt saftes. Plassen det har tatt i fryseren, må nå gå til kjøtt.

Og, bærene gjør uansett mer nytte for seg som saft enn som fryserfyll. Da både rips og bringebær var saftet, hadde jeg til sammen tretti flasker ferdig saft!

Ja, også en liten klunk til slutt som gikk i saftmugga etter bestemor. Det var, i følge veslebror, «verdens beste ripssaft». Av de fjorten flaskene vi fikk med ripssaft, er en drukket opp allerede.

Innimellom saftingen fortsatte jeg med å rydde i fryserne og å ise av. Det er et etappearbeid, og det gjør det i grunnen temmelig seigt å holde på. En blir jo aldri ferdig! Det føltes det heller ikke ut som om tirsdagen ble, etter noe som kjentes som tusen liter saft, femti oppvaskmaskiner og tjue kilo is i fryseren. Ok, så ille var det ikke, men jeg var sliten da jeg omsider tok kvelden. Sliten – og fornøyd med godt utført arbeide. Det er så deilig for alt som er unnagjort! Særlig uka før slakt.

Det ble kveld – og ingen hadde sett at jeg hadde klippet meg.

På menyen

Onsdag morgen tenkte jeg at jeg skulle være like flink som jeg hadde vært det på tirsdag.

Jeg satte i gang en vaskemaskin, og det var omtrent så langt som arbeidslysta rakk.

Ute rant regnet i strie strømmer fra oven. Det var huskaldt og jeg kjente at gårsdagen satt i kroppen. Det ble kakao og Harry Potter. I alle fall en times tid.

På den tiden hadde jeg fått opp varmen på kjøkkenet litt, og arbeidslysta begynte så smått å vende tilbake. Noen ganger er det bedre å jobbe med enn å jobbe mot. Veien til målet blir som regel enklere av det.

Med god lunk i vedkomfyren, tok jeg like så godt den i bruk og stekte eplene til epletrylle-kremen i denne ukas Prosjekt Henriette møre. Mens de stod i ovnen fikk jeg unna nok en fryser som skulle ises av. Det tar tid når man har tre frysebokser og enda til et skap. Det er imidlertid mye lettere å ta tak i det nå, uka før slakt, enn når all tilgjengelig fryserplass er full av kjøtt. Og at det trengtes, det er helt sikkert!

Det fine med å rydde i fryseren, er jo også at man finner litt som må brukes. Til middag lagde jeg en langtidsstekt svinekjøttgryte. Jeg fylte på med sopp og alskens passende ting. Resultatet ble riktig så høstlig. Ja, godt også, om det er lov å si det selv.

Så ble det kveld – og ingen hadde enda sett at jeg hadde klippet av meg halvparten av håret mitt og vel så det. Dag tre.

Forberedelser uka før slakt

Torsdag hadde jeg satt av til å vaske. Det trengtes. Ikke minst før vi fikk huset fullt av bursdagsgjester i dag. Vi har jo feiret veslekæll.

Mens jeg holdt på inne, gjorde husbonden de siste forberedelsene før slakta ute. Uka før slakt har vært temmelig hektisk, for vi ville så gjerne ha unna det aller, aller meste før veslekæll kom hjem på høstferie i går. Nå vil vi jo heller bruke tiden med ham!

Både husbonden og jeg kom i mål. For min del var kreftene langt på vei brukt opp da jeg omsider parkerte vaskebøtta. Det samme gjaldt nok for husbonden da han parkerte traktoren, for det ble sofatjeneste på oss begge to etter middag og dagen ut. Det var både velfortjent, skulle jeg mene, men også strengt nødvendig. Skal kreftene strekke til den neste uka, trengs hvile. Ja, for en ting er uka før slakt, men selve slakteuka er også hektisk.

Så ble det igjen kveld – og ingen hadde sett at jeg hadde klippet meg. Dag fire.

På mammas bakeri

Fredag etter frokost (og et kapittel i Harry Potter og Mysteriekammeret) åpnet mammas bakeri.

Vi har jo feiret 15-årsdagen til veslekæll i dag, og da er det klart vi måtte ha kaker! I løpet av formiddagen kom det fem kaker ut av ovnen til mor, og jeg krysset fingrene for at det ville holde. Vi er noen skikkelige kakemonser her i huset, og det kommer jo fra et sted.

Nå er veslebror 7 ½ år, men tåteflaskene er fortsatt i jevnlig bruk. Faktisk nesten hver gang jeg baker. De er jo utmerkede desilitermål!

Utover ettermiddagen reiste veslebonden til beppe’n sin. De skulle på Oslo Motorshow i går. Veslebror ble igjen hjemme hos meg. Han ville mye heller være sammen med veslemor i går enn å se på biler. Da jeg sa ja til at vi kunne finne fram kassa med Halloween-pynt, ble han ellevill og gikk sporenstreks løs på oppgaven med liv og lyst med å pynte Halloween-treet i gangen.

Å feire Halloween handler for meg om å velge mine kamper.
Les mer HER

Etterpå så vi på Grinchen, for det sa jeg i et svakt øyeblikk ja til. Jeg har allerede sett to julefilmer selv, så hvem er vel jeg til å si nei til en blodfan av Grinchen, fem uker før advent? Og ærlig talt: Jeg fikk litt julestemning, jeg. For øvrig ikke uventet; uka før slakt er det ikke så uvanlig at den dukker opp i små, små blaff. Kan hende handler det om at jeg går og tenker på ribbe, medister, leverpostei og hodesylte?

Endelig hjemme!

I går, etter frokost, handlet det om å få mest mulig gjort før resten av flokken kom hjem. Da ville vi jo ha tid til dem!

Jeg startet med å sette tre knoker på kok. De skulle bli til morgendagens lapskaus. Å lage lapskaus til et helt arbeidslag er ikke gjort på en halvtime, så det var da eller aldri. Uka før slakt gjelder det å ha flere ting på gang samtidig, ellers kommer man ikke i mål.

Etterpå strøk jeg duker, dekket border og fant fram bursdagskassene fra kottet. Her skulle pyntes til bursdagsfest!

Man blir kaffetørst av sånt, og jeg har fått helt dilla på Pumpkin Spice Latte. «Alle» drikker jo det nå, så da jeg fant en boks med kryddermix i London i høstferien, tok jeg med en. Du vet, bare for å ha prøvd det. Angrer ikke!

Ett kapittel i Harry Potter til den (jeg begynte rett på treeren fredag kveld etter å ha avsluttet toeren samme ettermiddag).

Så stod det litt mer småtterier på planen før førstemann i – den for helgen utvidede – flokken kom. Veslebror var i ekstase over at veslemor kom først, for så fikk han ha henne heeelt for seg selv en stund. De forsvant rett opp i andre etasje for å leke, og mer så jeg ikke til dem før veslebonden kom. Han var i strålende humør etter en hel formiddag på Oslo Motorshow. Han var ikke mer enn kommet inn og fått vist fram messekuppene sine før O Store Storebror kom hjem. Det ble klemmer og enda flere klemmer, pulled pork til middag og lørdagsgodter og Maskorama og stor glede.

Og – som jeg hadde spådd – veslekæll oppdaget umiddelbart at jeg hadde klippet meg. «Det har ingen andre oppdaget enda», betrodde jeg ham. Da lo vi så fælt at vi tiltrakk oss alles oppmerksomhet. Husbonden mente på, i beste Poppe-stil (ref. Fjolls til fjells) at «jammen det har jeg da sett hele tiden». Han hadde bare ikke giddet å si noe – som om dét gjorde saken bedre! Nei, den må han ro lenger ut på ælva med.

Hipp, hipp

I dag startet dagen til normaltid om vi følger klokka fra i går. Men, klokka var knapt halv seks da jeg satt i TV-stua og så på Pippi med veslemor i dag tidlig. Og ja, det var tidlig, men også ille koselig. Hun spiste eple og jeg drakk kaffe. Etter hvert gjorde de andre oss selskap, i tur og orden etter som de stod opp.

Formiddagen gikk i et bedagelig regnværstempo. Etter hvert dro veslemor hjem, og vi tok en tidlig middag. Veslekæll hadde ønsket seg Pizzabakeren i dag, og fikk ønsket innvilget før gjestene hans ramlet over dørstokken en time senere.

Kaffe, kaker, skravling. Det var flere enn oss som satte pris på å se igjen utvekslingseleven.

Det ble en riktig så hyggelig ettermiddag. Skjønt, jeg hadde rent glemt hvor vondt det gjør å forspise seg på kake!

Det var uka før slakt

Nå er gjestene for lengst reist hjem. Det eneste sporet etter ettermiddagens kaffeslabberas er fem ballonger i gamlestua og et fat med kakerester på kjøla. Det fatet var helt etter planen, og forsvinner nok under slakta i morra. Noen av oss valser rundt i finstasen enda fordi vi ikke har giddet å skifte, men nå er pysjen neste.

Uka før slakt er ved veis ende, og i morra smeller det. Bokstavelig talt. Vi er så klare som vi kan være det, dagen før dagen. Været ser det også ut til at skal være klart i morra. Helgen har regnet bort, men i morra skal sola komme igjen. Det gjør morgendagen litt triveligere; å slakte i regn har vi gjort før, og det blir ikke akkurat mindre klin. Oppdatering kommer, men først må det altså skje. Nå er det sofaen som gjelder – lading!

Til deg som har fulgt Hverdagen på Fjellborg gjennom uka: Tusen takk! Jeg håper du vil slå følge i den neste også.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg