Klyp meg i armen for en uke!

Denne uka har jeg flere ganger måttet gi meg selv et klyp i armen. Er det virkelig ferdig? Så vakkert? Virkelig mulig? Og skal dette skje?

Du vet det blir bra når

«Drrr», våknet jeg av – med et «brrr». Den ene hånden fant den andre under dyna så jeg fikk skrudd av alarmen på aktivitetsklokka mi. Det fristet ikke mye å legge dem over, for jeg var så kald på nesetippen da jeg våknet at jeg skjønte hva som ventet på utsiden av køya.

Rent bortsett fra en veldig pen høstmorgenhimmel – sånn så jeg nesten måtte klype meg i armen for å forsikre meg om at jeg var våken og så det vakre på ekte – var det også en veldig kald morgen. Og nesten mørk! Det er uvant plutselig å skulle stå opp før sola igjen, men her er vi altså.

Husbonden kunne litt senere fortelle at han hadde skrapet is på bilen sin samme morgen. Ikke til å lure på hvorfor jeg var kald på nesa! Så var det nok helt riktig tidspunkt å legge om til vinterdekk på mandag. Så er den bekymringen i det minste ute av verden.

Vinterdekk er én ting. Hva mer bør vi ha på plass før vinteren?
Få en sjekkliste HER

Stemmens bruk

Tirsdag ble en dag for mye administrativt, men også litt arbeid ute. Du har kanskje fått med deg at jeg har vært opptatt med å rydde etter årets biesesong denne uka?

Hvis ikke – bli med en dag på tunet, da vel?
Les mer HER

På kvelden var det korøvelse igjen. Etter å ha slitt med virus på stemmebåndet, gikk jeg glipp av de to forrige øvelsene. Nå har jeg imidlertid fått stemmens bruk igjen – og vel så det, skal vi tro husbonden. «Må du brøle sånn når du kaller troppen til middag?» spurte han for n’te gang samme dag. «Brøle? Jeg bruker bare støttemuskulaturen når jeg roper på dem», forklarte jeg (som sant faktisk er). «De kommer dessuten når jeg roper på dem, gjør de ikke?» Jo, han måtte jo medgi det, da.

Det var fint å være tilbake på korbenken igjen. Det er for det meste julerepertoar det går i; vi skal ha to egne julekonserter før jul og en med Hanne Krogh, alle i Eidsberg kirke. I tillegg tar vi en gospelkonsert på sparket om noen uker, så det er bare å holde virusene unna og sangstemmen ved like. Det er i alle fall ikke tid til å havne bakpå!

Klyp meg i armen

Vi har også hatt maleren her hjemme denne uka (også). Jeg har skrytt mye av ham før, og ikke mindre denne uka. Han er så dyktig, og det blir så fint alt han gjør. Og er med på å bestemme for den del, haha. Han skal vel ha minst like mye av æren for farge- og tapetvalg i enkelte av rommene her, han som husbonden. Håndverkere som er dedikert i faget og ser hva kunden vil like, er verdt sin vekt i gull!

På onsdag stod det tapetsering i yttergangen på planen.

Tapeten ble kjøpt i 2021, da vi skulle bygge kjøkkenet her. Det er nemlig fra tapetet vi har valgt fargepalletten i yttergangen (gul), mellomgangen (grønn) og kjøkkenet (blått). Alle rommene i en fargerik harmoni med hverandre. Tapetet ble valgt først og satt opp sist.

Da måtte jeg også klype meg selv litt i armen, jeg skal innrømme det. Da tapetet var oppe og helheten ble synlig. Ja, for med tapetet oppe, er vi nemlig bort i mot ferdig med renoveringen i første og andre etasje! Kun vaskerommet gjenstår, men det har vi aldri hatt, så nå er resten bare bonus.

Mot helg

Helgevasken på fredag var, med andre ord, veldig morsom, for nå kunne jeg jo få alt rent. I et helt hus! Og med helt og rent hus, fredag og høstferie, så tok vi like så godt båten ut og spiste middag på Furuholmen.

Bare det å fortsatt bruke båten helt i slutten av september, er nesten litt klyp meg i armen-opplevelse i seg selv. Vanligvis har vi nemlig tatt den opp i god tid til høstferien, men vi visste at akkurat dette været var meldt nå noen dager og lot den ligge litt til. Heldigvis for det, for har du sett så pent på ælva, æ gett?

På Furuholmen var det pizzabuffet, og for den vil jeg skryte litt av dem: De lagde nemlig en helt egen pizza til veslebror! Han har jo kumelkproteinallergi, og det vet de som driver stedet godt all den tid vi er nokså faste gjester. At de tilpasser pizzaen og alltid har melkefri is tilgjengelig for sin lille stamgjest, sier ikke mye bare om servicenivået, men betyr også masse for oss som ofte står i litt kjipe situasjoner når vi en sjelden gang skal spise ute.

Ja, og apropos Furuholmen, så kan jeg røpe at det rett over helga nå kommer spennende nyheter om det vi vel kan kalle et samarbeid mellom nettopp Furuholmen og Hverdagen på Fjellborg! Det blir i hvertfall morsomme ting som skjer både før (!) og etter jul, så følg med, følg med!

Mon om ikke det kan bli litt klyp meg i armen av det også.

En vakker høstkveld

I går var vi i bursdag. Da vi kom hjem derfra, hadde jeg sittet så mange timer på rompa og spist så mye god mat, at jeg måtte ut.

Jeg rakk akkurat opp på toppen i bygda før sola forsvant. Jeg tok meg tiden til i tre minutter bare å se på det hele, før jeg nærmest småløp hjemover. Ikke for at jeg var redd for mørket, men for at energien fra bevegelse og den vakre kvelden fikk det til å renne rent over.

Da jeg etter hvert kom ned igjen, var sola gått ned. Bare restene hang igjen over evja vår. Sa jeg klyp meg i armen over den pene ælva vår?

Vel inne tok jeg en god og varm dusj, tok på pysjbuksa og en god genser, og krøp opp i sofaen og lot lørdagskvelden begynne.

Klyp meg i armen for en uke!

I dag har jeg også vært i skauen, men tok med meg husbonden. Ungene var ikke hjemme, så i stedet for å ligge inne på sofaen og sløve, slappet vi heller av i skauen med hver vår soppkurv.

De ble så velfylte de kurvene, at vi til slutt ikke kunne ha plukket mer om vi så hadde hatt tid til det. Det var enorme mengder! Jeg kan ikke huske at vi har plukket så mye siden veslebror var halvåret gammelt og satt i bæremeis. Ordentlig gøy var, det, og du kan jo tenke deg til det? Jeg måtte klype meg litt i armen, da også. Tenk at vi kunne finne så mye sopp på så kort tid!

Bortskjemt som jeg er, så har jeg jo sopp praktisk talt på soverommet også jeg, som sover ute. Soppturen ble, med andre ord, avsluttet i skaukanten her. Kosehøna var raskt på pletten, men ble fornærmet vist bort fra matfatet. Hun får mye godt, Kosehøna, men soppen er min!

Og med det er vi egentlig ved veis ende denne uka. Nå er alle ungene hjemme igjen, høstferien er i gang – og på kjøkkenbenken står to kurver fulle av sopp som venter på å bli renset.

Bak oss legger vi en flott uke full av gode opplevelser (kun et vepsestikk er å klage på). Foran oss ligger forhåpentligvis enda flere, og du er – som alltid – varmt velkommen til å slå følge. Du husker vel på at du kan abonnere på bloggen via e-post eller godta varsler fra siden for å få siste nytt umiddelbart?

Og at jeg har nyhetsbrev som sendes ut hver søndag? Meld deg på ved å legge igjen e-posten din, så får du liksom et ekstra innlegg i uka fra Hverdagen på Fjellborg. Melder du deg på nå, lover jeg å ettersende dagens.

Så, da gjenstår det vel bare å si …

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg