Sorg, glede og en rullator i baksetet

God søndag til deg. Har du lyst til å ta en titt i fotoalbumet mitt, og se hva vi har drevet med på Fjellborg denne uka? Sorg og sut og elende’ har satt sitt preg på dagene, men det har skjedd mye fint også.

Stor jubel og sjelden anledning

Mandag begynte, som den gjerne gjør, på Kalnes. Der var det lite sorg å spore, for gjett hvem som fikk ta av bandasjen!

Nå er det bare en plasterlap igjen, og for første gang på ganske lenge føltes det som et ordentlig stort steg i riktig retning. Dermed ble det også premievaffel. Kan hende den siste?

Og da jeg skulle reise fra sykehuset, gjorde jeg noe jeg ikke har gjort siden jeg var skoleelev: Jeg tok buss i egen kommune!

Her hvor vi bor er kollektivtrafikken et sorgens kapittel. Vi har skolebuss og det er det. Derfor er det sjelden aktuelt å sette seg på en buss, for de går jo ikke likevel. Men, på mandag hadde jeg bilen på verksted, og etter å ha kommet meg til sykehuset ved hjelp av en god nabo som skulle samme vei, kunne jeg busse videre.

Jeg blir sånn barnslig stolt når jeg klarer sånne ting som å ta buss. Jeg forstår jo at for mange mennekser så er det helt dagligdags, men det er det da altså ikke her i skauen. Og fikk jeg tak i bilen min? Ja.

Møt salaten!

Fra verkstedet gikk turen like til barnehagen til veslebror. Der markerte de FN-dagen, og enda så lite komfortabel jeg er på sånne foreldretilstelninger, så syns jeg FN-dagen er en fin ting. I år feiret de dagen med en matfest. Alle barna var bedt om å ta med en rett som var typisk for deres familie. Med ikke mindre enn ni nasjonaliteter på avdelingen var det mye spennende og godt å smake på! Veslebror hadde med seg lapskaus kokt på svineknoke fra egen gris. Hva annet, liksom?

Da jeg først var på besøk i barnehagen, så hadde veslebror mye å vise meg. Ikke minst salaten! Han dro meg rundt et hjørne og pekte på en liten fyr. «Se, mamma! Salat!»

Eller undulat, da, som vi andre kjenner fyren som.

Stor sorg i heimen

Om jeg kunne flire litt av salaten i barnehagen, så var det absolutt ikke moro her tirsdag. Da var det stor sorg i heimen. Og det er klart det, når selveste Julius blir funnet død i veikanten.

Jeg har skrevet om Julius’ død også tidligere denne uka.

Du kan lese mer HER

Hva skal man si for å trøste de utrøstelige da?

Forberedelser

Da er det heldigvis fint å ha noe hyggelig å se fram til. For veslebror var det at barnehagen skulle komme på besøk. Endelig skulle han få ha sine venner på besøk, og han gledet seg stort til å vise fram grisene sine.

Han forberedte seg grundig, og både ryddet i sandkassa, bakte kake og pyntet den. Litt hjelp fikk han riktignok, for etter å ha gitt treåringen en pose kakepynt som havnet i én enkelt haug på kaka, så forstod jeg at det kunne bli mye pynt. Men, resultatet ble bra!

Ny sorg

Men, alt blir ikke alltid som man planlegger for. Ikke i barnehagen heller, hvor det hadde blitt en dobbeltbooking på barnehagebussen. Det var med stor sorg det ble formidlet torsdag morgen at det ikke ble noe besøk likevel.

Veslebror tok det heldigvis med fatning. Barnehagen kan jo komme en annen dag! I stedet dro veslebror og mamma til barnehagen, for vi hadde jo tross alt bakt kake til barna. Og så fikk jo veslebror vist meg salaten igjen.

Fra sorg til glede

Dagen ble ikke helt som vi hadde sett fram til og gledet oss til. Men, sorg kan snus til glede og det klarte vi i grunnen ganske bra, veslebror og jeg.

Han fikk jo en hel dag sammen med mamma, og var flink og hjalp til med det mamma måtte gjøre. Hente ved, for eksempel.

Dermed fikk vi også tid til en tur i skauen. Jeg hadde nok et håp om å finne litt sopp, men til det kunne det synes å være for sent på sesongen. I alle fall for kantarellene.

Det var jo litt ergerlig, men ingen stor sorg. Gleden over en rusletur i vissent høstløv med ei lita hand i mi var større. Og Sokrates hadde vi også med.

Med rullator i baksetet

Heller ikke på Fjellborg kommer vi unna denne adopterte skikken som Halloween er.

Halloween er kampen jeg har innsett at jeg ikke kan vinne.

Les hvorfor HER

I bygda vår ble Halloween feiret i helga. Først med fest på skolen fredag formiddag og siden med Halloween-fest i regi av FAU i går kveld.

Jeg har ikke for vane å vise bilder av ansiktene til barna våre i sosiale medier, men for anledningen gjør jeg et unntak (og ja, de likner selvsagt på husbonden):

Festen holdt på å ryke fullstendig for veslekæll som, i selskap med veslebror, lå med feber fredag ettermiddag. Nok en gang var det sorg i heimen, men heller ikke denne gangen ble det langvarig. Slik gikk det til at husbonden måtte kjøre avkommet på fest fordi det var han som hadde plass til en rullator i bilen!

«Dette trodde jeg aldri jeg skulle oppleve», kunne pappaen fastslå, «å kjøre ungene på fest med rullator!»

Veien mellom sorg og glede er kort

I alle fall når det står godterier på bordet.

Mens storebrødrene var på skolefest i bygda, fikk veslebror sin egen lille fest her hjemme. Det var nemlig en stund stor sorg over å være for liten til alt som er gøy. Da er det jammen flaks med mammaer som har tenkt på den slags!

Det var neimen ikke mye sorg å spore i ansiktet på den gutten, som fikk velge å vrake i godterier til langt over leggetid! (Vi er jo ikke helt amatører hva å stille klokka angår heller, så vi tjuvstarter litt og begynner å forskyve døgnet allerede kvelden før.)

Ikke helt på topp

Og dermed var i grunnen nok ei uke ved veis ende. Jeg skulle egentlig vært på sangpppdrag med Indre Østfold Gospel Company i hele dag, men hva enn som har ridd to av ungene i helga, rir meg også. Feberen er jeg velsignet fri for, men det er verre med skallebank og sår hals. Heldigvis har vi fortsatt hostesaft igjen i husapoteket. Og honning.

Hjemmelaget hostesaft er verdt sin vekt i gull! Dette bør du lage til våren.

Tjuvkikk på oppskriften HER

Men, det er vel bare sånt en må regne med nå på høsten. Jeg har bare konkludert med at det er bedre å lytte til kroppen med det samme og bli ferdig med det i stedet for å hangle i ukesvis. Det er som det er i alle fall. Og nå skriver vi hvert øyeblikk november. Da skjer det masse som jeg gleder meg til – også til å dele her på Hverdagen på Fjellborg. Jeg håper du vil henge med!

Og – at uka di har hatt flere gleder enn sorger. Har den det? Vel …

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg