Vemodig sensommer

Sensommeren ligger så absolutt i lufta, og jeg lar meg fange av dens vemod. Jeg vil ikke at dette skal være alt som var. Det må da være mer?

En kaffekopp

I går var en skikkelig rydde- og vaskedag her på Fjellborg. Det har forresten fortsatt i dag. Enda jeg har gjort en god jobb med å holde tritt hele sommeren, så har det liksom hopet seg opp litt. Nå måtte jeg ta tak. Med skolestart og hverdag rett rundt hjørnet, vil jeg gjerne ha et godt utgangspunkt for at overgangen til hverdagen skal bli så behagelig som mulig for oss alle.

Etter å ha holdt på en times tid i går formiddag, kjente jeg sterkt på behovet for en pause. «Er jeg så ute av trening?» tenkte jeg for meg selv, men konkluderte med at det heller bare var uvant å skulle holde vanlig tempo. Det er jo tross alt ikke en uke siden vi kom hjem fra sommerferieturen vår engang, og turtallet har vært lavt i noen uker nå.

Jeg tok med meg en kaffekopp og satte meg trammen utenfor lekestua. Sola skinte fra skyfri himmel, og jeg hadde i grunnen høye forventninger til den lille pausen min. Jeg satt der og kjente sola i ansiktet, men kjente at jeg egentlig godt kunne hatt en genser over t-skjorta. Jeg tok sakte slurker av kaffekoppen min og lot blikket vandre.

Vemodig sensommer

Det hadde regnet natten i forveien. Sola hadde skint siden lenge før syv, men det var likevel vått på terrassen vår enda klokka var tett på ti. I kriker og kroker lå det hauger av brune furunåler. I det nyanlagte staudebedet var det aller meste blomstret av.

Jovisst er det fortsatt sommer, men nå er vi kommet til den vemodige sensommeren. Uka før skolestart. Siste rest av sommerferie. Og da skjer det noe rart, syns jeg.

Høst er på ingen måte et ord ytterst på tungespissen. Det er enda tre uker igjen av sommeren. Dem skal vi ikke kaste bort. Likevel så skjer det noe i lufta. Vi kan ikke nekte for det lenger. Det er et svakt, skarpt drag. Kveldene er ikke lenger lange og lyse, og fargene rundt oss er heller ikke de samme som for bare en uke eller to siden. Det er bare å innse: Skal vi nyte mer sommer, må vi nyte nå!

Er jeg grådig?

Vi har hatt mange dager på ælva i år – likevel vil jeg ha flere. Dagene har vi for oss, men hva med været? Vil det være på vår side akkurat når vi har tid til å dra ut? Vil det friste å ta av seg klærne og kaste seg i vannet?

Vi har spist mange middager på terrassen i år – hvor mange flere får vi? Det er noe eget ved å dekke middagsbordet ute, enten vi griller eller ikke. Det er en vemodig tanke, nå når det er sensommer, at det snart er slutt. Ikke for at været nødvendigvis stopper oss, men for at hverdagen narrer oss til å gjøre som vi pleier. I hverdagen. Akkurat det kan vi jo gjøre noe med, men vil vi huske det når dagene igjen skal begynne å kreve noe av oss?

Jeg har gått barbent nesten hele sommeren – hvor lenge til kan tottelottene lufte seg hele døgnet rundt? Hvor lenge til er det behagelig? Og buksene, kan de ligge i fred i skapet en stund til? Jeg håper det så inderlig.

Jeg hadde mange drømmer for sommeren da den først ankom.
Les mer HER

Det er så mye jeg vil ha mer av – er jeg grådig? Jeg syns jeg har brukt sommerdagene så godt, men likevel tar sensommerens vemod meg. Snart er det over. Enda jeg forteller meg selv på denne tiden hvert eneste år at vi fortsatt har mye sommer igjen, så vet jeg av erfaring at det blir ikke det samme. Det blir ikke som en dag, midt i juli. Kanskje er det for at det ikke er sommeren i seg selv jeg nyter så inderlig, men friheten den har med?

Jeg tømte kaffekoppen min, og ruslet inn til husarbeidet igjen. Vemodig sensommer. Jo, kanskje det, men jeg skal nå kose meg med den likevel. Og friheten? Den får jeg finne lommer til etter hvert som høsten kommer. Jeg vet jo nemlig også det, at bare vi kommer i gang, så går det jo bra!