Glemte augustgleder

Glemte augustgleder. Jeg blir like overraskene glad hvert år. Over duften av modent korn, mørke kvelder, en tur i vått gress i frukthagen, arbeidslyst …

Plutselig august

Om sommeren er liksom den ene dagen lik den andre. De glir, helt umerkelig, over i hverandre i sin egen rytme. Slik går dagene, uten at vi har begreper om verken hvilken dag det er eller hvor mye klokka er.

Så kommer august, og plutselig så skjer det noe. Uten at du riktig kan si når det begynte eller hvordan det skjedde. Det er det samme hvert eneste år, med disse glemte augustgledene.

Ja, for jeg har det med å glemme litt fra år til år. Når dagene glir sammen i en slags sommerens symbiose, så er aldri tankene mine i det som skal komme. Dermed blir jeg også like overrasket hvert år når august kommer og det plutselig er … august.

Glemte augustgleder

Det begynner med en duft. En, for oss som bor på landet, umiskjennelig duft av modent korn. Ingenting lukter som det, og det er nesten ikke mulig å beskrive med ord for den som ikke har kjent akkurat den duften kile i nesa. Det er varmt. Søtt. Løfterikt.

Når kornet begynner å dufte, vet vi at det er sensommer. At evigheten er på hell og at hverdagen nærmer seg. I det ligger også løftene, for snart skal vi høste all maten vi har arbeidet for og med gjennom en – i år – lang sommer.

I det ligger det noen glemte augustgleder. Ja, for tidligere på sommeren er jeg så opptatt av å se det spire og gro i drivhuset, kjøkkenhagen og frukthagen at jeg rent glemmer at jeg en dag skal høste maten og spise den. Jeg har det så moro med det i øyeblikket at jeg knapt husker moroa jeg skal ha med å høste, bearbeide, lagre, spise. Men nå, nå kan vi snart høste og spise det vi har arbeidet for. Det er sjølbergergleder.

Mon tro om vi skal invitere til høstedag i år også? Det var veldig koselig sist.
Se bare HER

Uvant følelse

«Så tidlig mørkt det blir», kommenterte veslebonden i går kveld. Klokka nærmet seg ni, og ute begynte det å skumre. For ikke mange ukene siden var det aldri riktig mørkt selv midt på natta. Og veslebonden hadde rett, for da jeg satt i TV-stua noen minutter senere, ble jeg oppmerksom på de to lysestakene på bordet.

Jeg har ikke ofret dem en tanke på mange uker, men nå syntes de så godt der de stod nettopp for at de var så mørke. De liksom manglet noe. Det er en uvant følelse etter en lang sommer, at det plutselig er mørkt, men også en av de glemte augustgledene: Levende lys om kvelden. Koselig.

Når kveldene blir mørkere, er det også på tide å endre litt på dagsrytmen her på Fjellborg. Om sommeren får hønene hovedstellet sitt om kvelden, rett og slett for at det passer best i vår rytme. Men, hønene følger lyset, og når kveldene blir kortere blir også dagene deres kortere. Nå må hovedstellet ganske snart flyttes til morgenrunden.

Flere glemte augustgleder

Runden, ja. Både morgen og kveld. Nå i august har særlig den om kvelden noe eget ved seg. Nøyaktig hva det er som gjør det, er jeg ikke riktig sikker på, men det er noe med lyset. Så lavt og varmt.

Også er det temperaturen. Plutselig er det litt skarpt, og behovet for å ta på en genser kommer for første gang på uker. Det er egentlig blant mine glemte augustgleder det også, for den favorittgenseren som har ligget i hylla siden i våres kan jeg ta på igjen. Det er som å få en klem av en gammel venn. Vi kjenner hverandre liksom så godt, genseren og jeg.

Det kan bli for kaldt i august også.
Se bare HER

I drivhuset er den største jobben gjort. Nå bare venter jeg tålmodig. Ser at jeg ikke behøver vanne hver dag lenger. Ikke akkurat en glede, men det er fint at det klarer seg med mindre tilsyn der nå. Det er så likevel nok annet som trenger oppmerksomheten min nå, den siste uka før skolestart.

Hverdagen smyger seg innpå

Ja, for slik lar også august seg merke med sitt nærvær. Det nytter ikke lenger å leve i sin egen lille verden uten å la seg bry av den litt større verdenen der ute. Hverdagen smyger seg innpå, og en feriedoven hjerne har bare pent å våkne igjen.

Jeg vet ikke riktig om jeg skal sette det på lista over glemte augustgleder, for dette vet jeg jo at kommer hvert år, men like fullt; det kjennes godt å finne fotfeste igjen. Sakte, men sikkert ta rutinene tilbake hva gjelder både når vi står opp, legger oss og alt som skjer i mellom. Har du fulgt bloggen en liten stund, vet du jo at vi er hverdagsmennesker her på Fjellborg.

Og dét er en glemt augustglede, den tilfredsstillelsen det er å rydde seg tilbake til hverdagen igjen. Virkelig gjøre klart hjemmet for hverdagene som nå ligger foran. I løpet av en lang sommerferie blir det jo gjerne litt kaos i kriker og kroker, men det vil jeg gjerne ha skikk på før hverdagen begynner. Det gjør det så mye enklere å holde hodet over vannet når vi skal finne ut av de tingene vi ikke har gjort på et par måneder.

Dessuten, så må en sjølberger alltid ligge litt foran. Nå er det en liten lomme hvor jeg kan holde på innendørs, men vipps! Så er det høstetid og vinterforberedelser ute, og da må hus være hus igjen. Plutselig er vi der også. Tiden, det er en merkelig ting.

Og apropos; i dag tror jeg det er fredag? Fredagskvelden tror jeg jammen jeg skal nyte som fredagskvelder skal nytes – i sofaen! Så, dit går ferden nå.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg