Møt vår nye venn

Jeg lovet jo at dere skulle få hilse på vårt nye familiemedlem i dag, og det skal dere nå få lov til. Vi er fortsatt i bli kjent-fasen, men det later til å være en likandes kar vi har fått i hus her på Fjellborg.

Dere som har fulgt oss her en stund, husker kanskje at vår kjære, kjære Soodus måtte avlives på selveste bryllupsdagen vår? Stakkars, gode Soodusen vår. Tross savnet etter den intense kjæledegga av en katt, var vi tidlig enige om at vi måtte finne en som kunne ta seg av hans arbeidsoppgaver her på bruket. Selma er en dyktig jeger hun, men hun vimser litt for mye mellom oss og naboen, i tillegg til at det er hva man kan anse som gode levekår for mus og den slags her. Med skauen på den ene siden av huset, jordene på den andre, og husdyrhold, så trengs det gode og pålitelige jegere.

Litt tilfeldig, lette vi rundt hos han Finn, og det manglet ikke på kattunger som skulle gis bort, men noe fikk meg en kveld til å utvide søket litt. Slik fant jeg Aksel. Han viste seg å være en omplasseringskatt på drøye året, og etter å ha lest litt om ham, var jeg sikker på at dette var katten for oss. Jeg tok kontakt med organisasjonen som hadde ham i fosterhjem, og de kunne forsikre om at Aksel var en fin katt som ville bli glad for et nytt hjem.

SPCA Norge er en organisasjon som søker å bedre dyrevelferden her til lands, og er drevet av frivillige. De har flere fosterhjem, hvor de huser dyr som venter på å bli adoptert til sine endelige eiere. For å få lov til å adoptere et dyr, må man først godkjennes av SPCA for at de skal være sikre på at jeg som adopterer, er skikket til å ta meg av et dyr. Jeg skal innrømme at jeg var rimelig svett i fletta den dagen vi skulle ta i mot et forberedende besøk, for det var tilfeldigvis den dagen vi stod midt i haneslakta, og gudene skal vite at det så ut her. Men, det var to hyggelige damer som troppet opp med informasjon og adopsjonspapirer, og de valgte glatt å overse den hodeløse, ribba hanen som lå der og fløt i sitt eget blod på kjøkkenbenken. Vi ble godkjent!

Vi avtalte tidspunkt for overtakelse av Aksel, og forrige onsdag kom altså Aksel til Fjellborg. En fin, men litt sjenert, ung herremann. Vi ble imidlertid raskt dus, og det viste seg at Aksel bare var et døpenavn. Det han i virkeligheten het, og lød, var Sofus. Fostermoren hans skjønte nok ikke helt hvorfor jeg lo litt da hun fortalte det, men hun måtte trekke litt på smilebåndet da jeg forklarte at den døde katten vår hadde hett Soodus. Og, det er ikke fritt for at vi har bomma litt noen ganger den siste uken!

Nå begynner vi å bli litt kjent, Sofus og vi, og han har vist seg som en fin katt. Han er pålitelig og holder både klør og tenner akkurat der de bør være, og tar et nei for et nei når jeg ikke har lyst til å dele kaffe latten min med ham. Han er forferdelig kjelen, og begynner allerede i sekstida og vente på at jeg skal gå å legge meg. Når jeg endelig finner veien om badet og opp trappa, bykser han i forveien og sitter klar i senga når jeg kommer fram, og venter på litt kos. Når han jeg er fornøyd, og slukker lyset, legger han seg pent inntil meg og blir liggende til jeg sovner. God kompis, altså!

Om du tenker at du skulle hatt deg en katt, så syns jeg virkelig du skal vurdere en omplasseringskatt. Både Soodus og Selma er også omplasseringskatter, og vi har aldri angret. Det er imidlertid første gang vi har gjort det sånn «skikkelig» gjennom en organisasjon, men det kan jeg anbefale på det varmeste. Det som vel kanskje ble det avgjørende for vår del, var at vi faktisk måtte betale 1 300 kroner for å få Sofus, men da kom han også ferdig vaksinert, ID-merket og kastrert. Jeg har vært nok turer til dyrlegen med katt i bur, til gladelig å betale for å slippe den bilturen! Ikke minst er det en fin sikkerhet for at man mottar et friskt dyr. Alle kattene som adopteres bort av SPCA, leveres «ferdig utstyrt», og det syns jeg er et flott tiltak for å redusere antall løskatter.

Ja, så det er altså vårt nye familiemedlem. Sofus. Som dere kanskje ser av det siste bildet her, så er han ikke så fotogen at det gjør noe. Han er mer interessert i å kose enn å stille som modell, men dere får nok se mer til ham i tiden fremover her på Hverdagen på Fjellborg. Enn så lenge ligger han på sin faste plass i vinduskarmen på soverommet, og har full oversikt over både åker og eng, men han gleder seg nok veldig til han om en stund får slippe ut, og han kan starte landlivet sånn på ordentlig, han også.

Vel, vi blogges i morra! Ha en fin kveld!

For ordens skyld: Innlegget er skrevet selvstendig.

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?